Å, som vi savner ham!
Noen ganger må det være lov å felle en liten tåre.
«Is that my echo?» Det er Prince som spør, og vi befinner oss i 1983. Året før han gjør reint bord med «Purple Rain», både på plate og i kinomørket.
Vi kjenner Prince først og fremst som gitarist og sanger, og selvfølgelig som en entertainer av unikt format. På dette albumet sitter han ved et akustisk piano, klink aleine. Nakent. Lyden av pianoet og en fot som holder takta. Bare det. Det låter fantastisk.
Han er ingen Keith Jarrett på piano. Men som pop-musikalsk pianist er han på høyde med førstedivisjonen. Strengt tatt behøver han jo ikke måle seg mot andre enn seg sjøl.
Vi får en prematur utgave av «Purple Rain», i opptak som tidligere har vært tilgjengelig som bootleg. Nå kommer det som del av arkivet som publiseres under serietittelen «The Vault». Jeg nærer en instinktiv skepsis til denne typen utgivelser. Det gjelder personlige favoritter som The Beatles og Miles Davis. Det viser seg nemlig alltid at de offisielle utgivelsene, opptakene artistene sjøl mente var best, også viste seg å være best.
Men dette er faktisk noe helt annet. For vi har aldri før hørt Prince, helt aleine, sitte ved sitt piano for å utforske nye ideer. Ikke bare helt nytt materiale, forresten. Gospel-sangen «Mary Don’t You Weep» er en åpenbaring. Hvor lang var egentlig avstanden mellom den seksuelt eksperimenterende ekshibisjonisten Prince og den tradisjonelle, amerikanske Kirken? Ikke veldig lang, viser det seg.
Et fantastisk album. For langt flere enn de som for lengst har alle Prince-albumene i hylla.
PRINCE
Piano & A Microphone 1983
Rhino/Warner Bros.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
