Hvorfor selger Jørgen Jæger hundretusenvis av bøker?
En krimroman på det jevne. Små og enkle grep kunne retta opp mye av inntrykket.
Jørgen Jæger selger bøker i bøtter og spann, så det er for så vidt ikke rart at han skriver som han gjør – og plotet i «Judasskuddet» er egentlig greit nok. Fra Oslo, via Bergen til tettstedet Fjellberghavn smugles narkotika pakka inn i hermetikkbokser.
Judasskuddet henviser til drap kamuflert som overdose, og fins det en Judas i politiets egne rekker? Et lokalt Rema-utsalg står sentralt i fortellinga, og når sant skal sies er det dessverre ikke vanskelig å skjønne hvordan ting henger sammen – lenge før oppklaringa foreligger i skriftlig form.
Romanen inneholder de fleste klisjeer denne sjangeren har å by på, innbefatta en ex-lensmann på privat jakt og to politibetjenter som har et godt øye til hverandre. Er jeg dristig, om jeg spår at dette forholdet vil utvikle seg i neste bind av fortellinga om Cecilie Hopen og Ole Vik og deres nærmeste?
Boka skjemmes etter min oppfatning i hovedsak av to element, og nå snakker jeg om litterær kvalitet. Jæger henfaller alt for ofte til overdreven bruk av overtydelig tegnsetting. Spesielt er bruken av tre prikker - … - slitsom. De er jo der for at leseren skal tenke at – å, ja … nesten sånn, ja. Om jeg hadde vært hans redaktør, ville jeg luka ut ni av ti av dem.
Mye mer alvorlig er de rett ut sagt amatørmessige feilene som begås i dialogene. Det som står i direkte tale er som regel for så vidt greit nok. Men så kommer disse hjelpeløse setningsleddene etter kommaet: «kom det med skepsis fra salen»; «lød en dirrende stemme», «kom det harmt», «kom det rolig og avmålt», «repliserte Kine uskyldsblått», «svarte hun fandenivoldsk», «kom det rustent», «spurte hun endefremt», «svarte Thor omsvøpsløst».
Dialog i skriftlig form er en kunst, en kunst Jæger dessverre overhodet ikke behersker. Et eksempel:
«Bli sittende,» kom det med fast stemme. «Jeg er ikke ferdig, nei.»
Hvorfor ikke bare: «Bli sittende. Jeg er ikke ferdig.»
Litterært sett, åpenbart mye bedre. Og hva sier du om setninger som dette? «Hun kunne se varme i øynene hans langt der inne bak alt det outrerte.» Her er vi virkelig langt inne i gammel og elendig stil fra serienovellene i ukebladene fra ’50- og ’60-tallet.
Men kanskje er det med hensikt man gir dette en smak av kiosklitteratur? Som sagt – det selger som hakka møkk.
Mange forståsegpåere mener krim per definisjon er B-litteratur. Disse tar fullstendig feil. Ta for eksempel Karin Fossum, Jo Nesbø og Leif GW Persson. Dette er forfattere som skriver drepende god skjønnlitteratur, forkledd som krim. Jørgen Jæger og svært mange av hans kolleger i sjangeren skriver bare krim – og det i et temmelig flatt format.
JØRGEN JÆGER
Judasskuddet
Capitana
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
