Da Satchmo var jazz-galskap - Gaustad!
Det var neger-invasjon i norsk musikkliv – for over hundre år siden!
Du lurer nå kanskje på om jeg ikke har fått med meg at «neger» ikke er godtatt i moderne norsk? Feil. Jeg har fått mitt i sakens anledning, etter å ha fått huden full for å ha rost 2000-generasjonen av svarte musikere opp i skyene – Nå ruler de for alvor, de unge svartingene.
Poenget er at vi snakker om en tidsepoke da mennesker med svart hud ikke en gang ble omtalt som mennesker. I 1919 ble konserten med «The Five Dazzling Devils – direkte fra Amerika» annonsert stort i hovedstadspressen. Dagbladet utviste forundring over «stor stemning i salen», og anmeldte konserten i disse ordelag:
«Det er merkelig nok takket være den redselsfulle musikken, kommet noget fullstendig nytt, fremmed, næsten hektisk over publikum. Man føler sig hensatt til en fjern by, en metropol, hvor livet leves sterkere og hissigere enn her. Det er trist, men sant, en jazz-bande bestaaende av fire negre og et menneske maatte der altså til for aa skape den intense kaféstemning, som vi liker aa kalle ‘europeisk’.»
Fire negre og et menneske! I en fjern metropol!
«Charleston i Grukkedalen» bygger på en doktorgradsavhandling, og Erlend Hegdal har sannelig gjort jobben sin. Hvor mange timer han har brukt på Nasjonalbiblioteket, med nesa ned i hundre år gamle aviser, veit han knapt nok sjøl. Og dette var i hvert fall helt nytt for meg: Rundt det forrige århundreskiftet nærmest vrimla det av negre på norske variete-scener!
De sang, dansa, og spilte i mystiske orkestre dominert av strykere uten blåseinstrumenter. Minstrels. En type vaudeville-forestillinger der hovedsaken var – ja, at de som sto på scenen var negre! De fant opp «moonwalk» hundre år før Michael Jackson ble født! De kalte dansen riktig nok «cake walk», et uttrykk som ble utgangspunktet for et uttrykk som stadig er i bruk: «Den tok jaggu kaka!»
I mellomkrigstida dominerte denne revyformen til de grader Kristianias uteliv, at enkelte skribenter omtalte hovedstaden som «Kristi-Jazz-Nia». Hovedscenene var Grand og Bristol, der direktørene kjempa seg i mellom om å få signert kontrakter med de mest ettertrakta negrene. Dovrehallen var også med i budrundene, og serverte i 1915 en opptreden som ifølge Aftenposten «gjorde sig bemerket ved det øredøvende spetakel, som afstedkom; de sorte gentlemen steppede og vred sig og trakterede en svær tromme med en færdighet, som lod ane, at de drømte sig tilbake til den afrikanske urskog og den hjemlige tam-tam»
Hjemlig tam-tam! Intet mindre!
Dette skjedde lenge før jazz ble jazz; i en tid da jazz i hovedsak var betegnelsen på en form for moderne dans – omtrent som i «zoologisk have», om vi skal tro hovedstadspressen.
Boka avsluttes med fortellinga om Josephine Baker og Louis Armstrongs opptredener i Norge. Tenk dette: I 1928 møtte mange tusen mennesker opp på Østbanen – for å se Josephine Baker klyve inn i eller ut av en bil! 30 år før Marilyn Monroe!
Da Louis «Satchmo» Armstrong besøkte Oslo i 1933, ble konserten anmeldt i Tidens Tegn: «For almindelige mennesker blev det hele et mareritt, og charmen ved å se en svettende neger fare omkring og agere apekatt og bajass en hel aften var uforståelig for mange – heldigvis.»
«Var dette foregått i et cirkustelt ved Majorstuen, vilde alt ha været såre bra. Men i Aulaen!», het det – og Arbeiderbladets reporter beskreiv «fanatisk apeleven» - ja, han ville «foretrukket Gaustad framfor «jazz-galskap»!
Hello, you people out there! Vi snakker om Louis Armstrong!
Fats Waller og Duke Ellington besøkte Oslo midt på 1930-tallet. Deretter ble det i en periode slutt på «negre» på scenen i hovedstaden. Med tanke på anmelderkollegiets ry, var fem års nazi-okkupasjon muligens en lettelse.
«Charleston i Grukkedalen» er et mesterlig resultat av en doktorgradsavhandling, fullstappa med tegninger av negre i alle mulige varianter! En skjult skatt du aldri trodde du ville finne. Du behøver på ingen måte å lese dette fra perm til perm – denne boka egner seg like gjerne som et møbel, en coffe table bok.
ERLEND HEGDAL
Charleston i Grukkedalen
Nasjonalbiblioteket
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.