Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

En romansyklus av de helt sjeldne

Ketil Bjørnstad fortsetter å imponere. Burde «Verden som var min» kanskje bli obligatorisk historiepensum i videregående skole?

Jeg har fulgt ham hele veien, fra ‘60-tallet og framover mot vårt årtusen. Nå skriver han over 800 sider, og jeg sluker romanene med stadig stigende interesse.

(Tillat meg innlednings en liten parentes: «Tyvetallet»? Hvem har kommet på dette forunderlige ordet? Kjenner du noen som sier for eksempel «tyvenullto»? Rettighetshaver kan vanskelig være andre enn Ole Paus.)

Det handler altså om perioden 2000 – 2009. Bjørnstad veksler elegant mellom det private og det politiske – ofte det storpolitiske. Det som skjer langt der ute i verden. Forfatteren undrer seg for eksempel over det faktum at Russland her i Norge (og i resten av Vesten) oppfattes som en trussel; den aggressive motparten.

Russland, som er Nato underlegen i absolutt alt. Hvis alle Nato-land skulle følge ordre fra Donald J. Trump og Jens Stoltenberg – 2 prosent av BNP til forsvaret – ville Tyskland aleine ha større militær kapasitet enn Russland. Heldigvis styres Tyskland av Angela Merkel, kansleren som i dette tilfellet lar fornuften råde med et krystallklart «nein»!

Nato kommer i det hele tatt svært dårlig ut av «Tyvetallet». Dette til tross for at forfatteren faktisk var musikklærer for Natos nåværende generalsekretær i ett år på Steinerskolen.

Ketil Bjørnstad slår hardt og tungt i politikken, men på det personlige planet er han en mann full av tvil og skrekk. Han er redd for døden, ikke minst for andres død, han er nervøs for alt for lange trapper, for at bagasjen skulle være forsvunnet, for å bli stående i heisen, for at foreldrene skal falle og slå seg, for å ha glemt å lukke vinduet – katten Kaos kan jo komme til å rømme!

Treholt-saken får sin fortjente plass, og det aner meg at den om mulig vil behandles enda grundigere i oppfølgeren – som vel må få tittelen «Tyveti-tallet»? Bjørnstad er i det hele tatt levende opptatt av justismord og mulige justismord – Torgersen, Liland, Fritz Moen, Orderud.

ORDERUD: Uppklart, etter 20 år.

På bakgrunn av glimrende serier i både radio og TV i NRK, tillater jeg meg en kvalifisert analyse når det gjelder trippeldrapet på Orderud. Drapene ble planlagt på Orderud gård, jula 1998. Kristin Kirkemo dro til Molde for å skaffe våpen, Lars Grønnerød sto for våpenopplæringa, Per og Veronica Orderud holdt i våpnene drapsnatta. Spekulasjonene omkring en albansk mafia er like lite troverdige som de er syltynne.

Husker du at Kjell Magne Bondeviks såkalte verdikommisjon hadde 49 medlemmer? At de gjennomførte 500 møter? Til den nette sum av 11 millioner kroner?! En kommisjon det kom enda mindre ut av enn Thorbjørn Jaglands «Det norske hus».

Bjørnstad langer ut mot USA hver gang han toucher utenrikspolitikken. Var ikke Osama bin Laden en USA-alliert, som seinere ble den definerte hovedfienden? Var det ikke USA som i realiteten skapte IS? USA-kritikken er gjennomgående så nådeløs at jeg tillater meg å tvile på om han får visum neste gang han skulle bli invitert til å holde en konsert over there.

Flyskam? Neppe. Ketil Bjørnstad tar fly rundt omkring i hele verden, nærmest ustanselig. Og selvfølgelig burde han ikke skamme seg. Kulturutveksling over landegrensene er mye viktigere enn forurensinga fra flytrafikken. Luftfarten står i internasjonal målestokk for omkring 2 prosent av CO2-utslippene. Det militærindustrielle kompleks står i sammenligning for mellom 10 og 15 prosent, men det er det ingen som våger å snakke om.

Husker du at Olsen Brothers fra Danmark vant Melodi Grand Prix? Det husker Ketil Bjørnstad av en spesiell grunn: Da han skulle ta fly hjemover fra Det fjerne Østen, ble han og Terje Rypdal oppgradert og oppvarta til den store gullmedalje. Årsak? Flyvertinnene i KLM trodde de var Olsen Brothers! Og selvfølgelig ble det en spesielt lystig flytur!

Når vi først er inne på festligheter: Ketil Bjørnstad og hans kjære C. var i Moskva for å feire Arne Treholts 60-årsdag. Lange middager og skåling i vodka med Treholts «føringsoffiser» Sjisjin og general Titov!

WIEN 1983: Arne Treholt i muntert passiar med Gennadij Titov og Alexandr Lopatin. Foto: Ukjent

Treholt-saken er fortsatt en verkebyll i det norske rettsapparatet. Bjørnstad er sikker i sin sak på at Treholt ble uskyldig dømt, og jeg er sikker på at forfatteren en dag vil kunne skåle, gjerne i vodka, den dagen Treholt blir frifunnet. Men det begynner å haste - hvis han som angivelig «svek oss alle» og «spionerte for penger» skal få oppleve begivenheten.

Er det ikke urimelig at folk som ønsker å adoptere et barn – altså en mor og far som virkelig ønsker seg en unge - må gjennom alle mulige undersøkelser? Mens alle typer gangstere og rusmisbrukere står helt fritt til å lage barn? Bjørnstad og C. har adoptert, og jeg føler meg trygg på at F. har fått den nødvendige omsorg og mer enn det.

Husker du at styreformann Eivind Reiten i det sammenslåtte Statoil/Hydro tjente 95 millioner på ti år? At han resten av livet får 4 millioner i pensjon?

Ketil Bjørnstad skriver vakkert om sitt forhold til sine aldrende foreldre, og minst like ømt og kjærlig om et alt for lenge utsatt møte med sin gamle pianolærerinne. Dårlig samvittighet. Disse passasjene er like vakkert beskrevet som lyden av forfatterens kanskje aller fineste plate – «Floating».

Er så alt denne globetrotteren og multikunstneren har utført like mye å være stolt av? Et fire dager langt cruise i Balearene. Vertskap: Ekteparet Petter og Gunhild Stordalen. Seks «turister» - og et mannskap på 18! Her får han poeng fra meg, utelukkende for å tørre å nevne det.

KETIL BJØRNSTAD
Verden som var min – Tyvetallet
Aschehoug

---

|