Han har skrevet «Beatles» og «Halvbroren». «Byens spor» er en grand finale på et enestående livsverk. Eller?
Dette tredje bindet i trilogien «Byens spor» starter med The Beatles, og slutter med The Beatles. Eller helst bare «Beatles» – for dette handler på sett og vis om å binde sammen hele Saabye Christensens forfatterskap. Til og med Barnum fra «Halvbroren» dukker opp, mens Stine og Jostein står og studerer «Strange Days»-coveret til The Doors.
Vi befinner oss på slutten av 60-tallet/begynnelsen av 70-tallet. Kampen mot EEC og dyrtid. Jesper, som dro til sjøs i slutten av bind to, er som sunket i jorda, mens lillesøster Stine blir sammen med Are, som egentlig er militærnekter, men som via en sommerleir i SUF (m-l)s regi kommer til at pasifisme er et borgerlig avvik. Men han blir nok aldri helt overbevist om genialiteten i marxismen-leninismen Mao Tsetungs tekning (m-l-m), for han leser også Bakunin:
«Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet.» Ikke akkurat proletariatets diktatur.
Dette er et ganske annet prosjekt enn det Ketil Bjørnstad er i ferd med å avslutte. Men her fins likhetspunkter – ikke minst fordi Lars Saabye Christensen skriver seg sjøl inn i romanen, som jeg-person. Han utfører dette forfattertrikset så elegant og sømløst at det er til å miste pusten av.
En nyhet: Lars Saabye Christensen oppklarer mysteriet rundt den såkalte Granatmannen – han herja på vestkanten i hovedstaden i 1965. Han la ut granater knytta til en hyssing, sånn at de som tråkka i hyssingen skulle utløse granaten. Ingen omkom i de fire attentatforsøkene, men frykten spredte seg som ild i tørt gress – og politiet greide aldri å finne den skyldige.
Men det gjør Saabye Christensen – og Granatmannen viser seg å være i nær familie med deler av familiegalleriet på Fagerborg! Det er gutta i The Snafus – Kim, Ola, Sebastian og Gunnar, alias Paul, Ringo, George og John – som trekker i trådene. De finner et selvmordsbrev mens de er på Huk for å kvitte seg med stjålne bilmerker; uskyldige guttestreker som var veldig populært på 60-tallet. Omtrent i klasse med sirlig å skrive ned registreringsnumrene på skiltene til bilene som fôr forbi. Hva var vitsen?
Det meste handler om Stine (medisinerstudenten som i en kort periode lar seg sjølproletarisere til jobb i et flyttebyrå, der et piano som skal ned fra sjette etasje får katastrofale følger), Jostein, Margrethe, Maj, ekteparet Vilder og diverse leger. Likevel handler det kanskje aller mest om Jesper. Det kommer et kort fra Italia, stila til gamlekjæresten Trude. Men hvor er han? Hva skjedde med den lovende pianisten som fikk beskjed av juryen at evnene hans ikke strakk seg lenger enn til «husbruk»?
Forfatteren skriver at «jeg rydder opp etter meg», og jeg veit ikke helt hvorfor – men jeg tar meg stadig vekk i å gråte når jeg leser. Melankoli, kanskje – og jeg finner ikke noe bedre ord enn det gammeldagse lede. Jeg kjenner lede mens jeg leser. All the lonely people/Where do they all belong? Dette er bare så utrolig finfølt skrevet! Se på denne replikkvekslinga:
– Jeg bare lurer på hvorfor ikke alt kan være som før.
– Fordi ingenting er det, Jostein.
Det er ikke pent å røpe for mye av handlinga, men jeg tør melde at Kim Karlsen (Paul McCartney) møter Jesper mot slutten av romanen. På Gaustad. Men er det Saabye Christensen det handler om, når jeg-personen forteller at dette «er min avskjed som forfatter». Saabye Christensen har fått konstatert beinmargskreft. Likevel føler jeg meg ikke trygg på at «jeg» i denne boka er synonymt med Lars fra Fagerborg. Til tross for dette:
Livet er den tiden det tar å dø.
Jeg kunne mer enn gjerne lest tre nye romaner om folket på Fagerborg. Men det kjennes riktig å sette sluttstrek nå. Det ble akkurat som jeg spådde etter å ha lest de to første bøkene: «Byens spor» er vår generasjons «Lillelord». Hvis du ikke berøres emosjonelt av disse bøkene, vil jeg mene du har et hjerte av stål og en hjerne som i beste fall går på sparebluss.
(Jeg har oppdaga en stygg korrekturfeil gjennom et helt avsnitt mot slutten av boka, men vil egentlig ikke skitne til anmeldelsen av denne fantastiske romanen med pirk. Så dette får du finne ut av sjæl!)
LARS SAABYE CHRISTENSEN
Byens spor – Skyggeboken
Cappelen Damm
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.