«Rubberband» - et ekte Miles Davis-album
Et flunkende nytt Miles Davis-album, 28 år etter hans død? Tro det eller ei, men det er faktisk helt sant.
Jeg nærer hva jeg betrakter som sunn skepsis mot post mortem/etterlatenskaper-utgivelser. Nesten uten unntak viser det seg at artisten og produsenten ved utgivelsesdato valgte rett tagning. Det gjelder The Beatles og Bob Dylan, og det gjelder Miles Davis.
Men dette er noe helt annet. «Rubberband» er noe som sjeldent som et genuint «glemt album». Innspillingene foregikk i siste halvdel av 1985. Miles hadde sagt farvel til et mangeårig samarbeid med Columbia Records, og var på vei inn i favnen til Warner Bros. Han var definitivt i gang med å stake ut ny kurs.
Problemet var at Tommy Lipuma, den mektige jazz-AR-sjefen i Warner, ikke likte hva han hørte. Kanskje var stilretninga får progressiv, selv for ringreven Lipuma? Og kanskje skal vi ikke klage i ettertid, ettersom et «nei» i denne omgang ga oss mesterverket «Tutu» i 1986?
Miles Davis flørta med popmusikk på denne tida. «You’re Under Arrest», utgitt tidlig i 1985, inneholdt hans versjon av Cyndi Laupers «Time After Time» og Steve Porcaros «Human Nature» - først innspilt av Michael Jackson. «Tutu» skulle by på «Perfect Way», skrevet av Green Gartside og innspilt under kunstnernavnet Scritti Politti.
Så skulle man kanskje tro at «Rubberband»-innspillingene var fylt av jazzifisert pop? Så er ikke tilfelle. Albumet inkluderer riktig nok noe av det mest vellykka Miles Davis gjorde i kompani med vokalister, og her fins faktisk flust av latino-rytmer. Men det meste er musikk som peker i retning «Tutu». Gitaristen Mike Stern er aktiv, likeså «the sound engineer» på «Tutu», bassisten Marcus Miller.
Mye studioarbeid er gjort i ettertid, men først og fremst handler dette om Miles Davis. Han spiller helt fabelaktig flott! «Rubberband» inneholder faktisk noen av de aller fineste passasjene som er bevart på tape av og med Miles Davis. Og det er ingen grunn til å tvile på at det er Miles som spiller – han kjenner du igjen lettere enn kona du kan ha vært gift med i 20 år.
Noen av oss var heldige nok til å høre ham i Molde både i 1984 og 1985. Hvordan det låt, kan du høre her – fra en konsert i Berlin høsten 1985. (Hvis linken ikke funker, finner du den på Youtube om du søker på Miles Davis og Rubberband.) Nå tar jeg forresten munnen for full – for sannheten er at det aldri lått «akkurat sånn» når Miles Davis gikk på scenen. Han var på evig vandring, faktisk fra kveld til kveld - han gjorde aldri to like konserter.
Jeg intervjua en gang Mike Stern, som altså spilte gitar med Miles på denne tida. Som 17-åring ble han oppringt av en stemme som i andre enden presenterte seg som Miles Davis. Stern trodde det var en fleip, men på tredje oppkalling måtte han besvare henvendelsen. Et møte ble avtalt, og tenåringen Stern møtte til avtalt tid – til noe han trodde var øving. Det viste seg at han skulle rett på scenen!
En oppskjørta jypling spurte naturlig nok hva han skulle spille? Og fikk til svar: «Play what you hear.» Er det mystisk at absolutt alle som fikk privilegiet å spille med Miles Davis i ettertid spilte seg inn i jazzens adelskalender under eget navn?
MILES DAVIS
Rubberband
Warner Records
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
