Again and again and again and again and ...
Må man absolutt fornye seg? Slett ikke. Men ikke alle edle dråper er like velsmakende.
Det er ikke alltid verken rettferdig eller relevant å omtale to band i samme slengen. Alle som kjenner Status Quo og Backstreet Girls veit imidlertid at dette er en ganske naturlig unntak, ikke minst når de lanserer hvert sitt nye album samme dag.
Status Quo har holdt det gående i snart to mannsaldre, og tapet av Rick Parfitt (1948-2016) var selvfølgelig et tungt slag. Heldigvis har maestro Francis Rossi et fast grep om dirigentpinnen når han styrer nytt mannskap.
Her skjer absolutt ingen verdens ting i retning nye tongångar. Det er da heller ikke meninga. Mer presist: Det er hele vitsen, at et nytt Status-album ikke skal avvike fra malen. Ethvert forsøk på å få dette bandet til å snakke til et nytt publikum, ville være like mislykka som å sende Trygve Slagsvold Vedum ut som stemmesanker på Grünerløkka eller Sagene. Hipsterne syns dette bandet er håpløst utdatert. (Men kanskje noen av dem liker «In The Army Now»!?)
Med «Backbone» er Status Quo som du skjønner lett gjenkjennelige, selv om sørstats-rock («You Better Take Care») kanskje er litt utafor om du spør blodfansen. Best er bandet i «I Wanna Run Away With You», «Get Out Of My Head» og «Falling Off The World». Alle som har forsøkt seg på boogie-rock veit hva jeg mener når jeg sier dært’n dært’n dærtn’n dært’n – og de som fortsatt måtte tro at det er enkelt å spille sånn, kan for eksempel spørre Backstreet Girls.
Jeg har i skrivende stund ikke orden på hvilket nummer i rekka «Normal Is Dangerous» er, men det må begynne å nærme seg et tosifra antall.
Nå er bare vokalist Bjørn Müller og gitarist Petter Baarli igjen fra originalbesetninga. Det har sånn sett vært mye fram og tilbake med dette bandet gjennom åra, men Müller og Baarli er garantister for den musikalske plattformen. Her går det i tung og hurtig rock ‘n’ roll, uten at det nærmer seg verken heavy metal eller avarter som ligger enda lenger ut i death-sjangeren. Backstreet Girls er hva jeg kaller elevert pønk.
Kunne jeg tenke meg flere låter som inkluderer gitarspillet Baarlie leverer i «Where Have All The Bad Boys Gone» og «Silly Girl»? Yes! Petter er en sann mester! Samtidig kunne jeg tenke meg å dempe Müllers vokal i retning død-metal. Litt for ofte låter det forsert. Lite kledelig - som i «Phenomenal». Ikke akkurat fenomenalt - selv om kompet i retning Aerosmith funker fint.
Dette er godbiter for fansen, fra begge sider av Nordsjøen. Stødig levert - av musikere som veit hva det vil si å ha begge beina på jorda. Både Status Quo og Backstreet Girls er i rute. Og da er vel mye på stell?
STATUS QUO
«Backbone»
Edel
BACKSTREET GIRLS
«Normal Is Dangerous»
Voices of Wonder
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
