Og vakrere kan det vel ikke bli?
Nick Cave hyler til oss: «I’m waiting for peace to come!» Ord blir fattige i møte med «Ghosteen».
Det begynner å bli 30 år siden han gjorde forsøk på å sprenge trommehinnene våre med stålstrenger og primalskrik i The Birthday Party. Nå opererer han så langt unna rock ‘n’ roll som det overhodet er mulig å komme.
«Ghosteen» er avslutninga på trilogien som ble påbegynt med «Push The Skyway» (2013) og «Skeleton Tree» (2016). Nick Cave mista sin sønn i en tragisk ulykke, en hendelse som fortsatt setter sitt tydelige preg på hans kunst.
Dels resiterer han, dels synger han – til og med i falsett – og her fins så godt som ikke ett skarptrommeslag. Akkompagnementet er synther og akustisk piano. Og det hele er usigelig vakkert. Du skal ikke misforstå – for dette er virkelig voksen-rock. Men lydmessig er vi nærmere Enya enn Birthday Party. Store kirkekor. Ei kirkeklokke er kanskje det mest alarmerende?
Full andakt? En usedvanlig vakker begravelse? Svaret er ja. Nick Cave går Elton Johns «Funeral For A Friend» en høy gang. Nå lager han musikk som ikke bare gjør ord overflødig; jeg tror ikke man finner den skribent som er i stand til å beskrive hvor vakkert dette er.
NICK CAVE & THE BAD SEEDS
Ghosteen
Ghosteen Ltd
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
