Monumentalt om Reiulf Steen
Foreløpig er han den eneste lederen i Arbeiderpartiet som ikke også ble statsminister. Så hvorfor en biografi på 600 sider? Hans Olav Lahlum gir deg svaret.
Det var aldri noen tvil om hvilken side i politikken Reiulf Steen skulle velge. Han vokste opp under virkelig magre kår på Hurum. Vi snakker matlapper, ofte bare poteter til middag. Her ligger svaret på hvorfor han mente et mulig valg av millionæren Jonas Gahr Støre til leder av Arbeiderpartiet ville være en «katastrofe». Steen innså behovet for akademikere i arbeiderklassens tjeneste, men klassetilhørighet var alltid helt vesentlig for ham.
Reiulf Steen organiserte seg første gang i arbeiderbevegelsen som 14-åring, og var knapt fylt 20 før han satt i AUFs landsstyre. Et uomtvistelig politisk talent, som tidlig måtte søke om permisjon fra fabrikkjobben. «Du kommer nok aldri tilbake hit», sa sjefen hans idet han innvilga permisjonen. Korrekt.
Reiulf Steen var esla for politikk på heltid. Ved et par skilleveier kunne han endt opp som redaktør for en av partiavisene, kanskje til og med Arbeiderbladet. Jeg tror det politiske Norge skal være glad det ikke gikk sånn. Toppen i norsk politikk er nemlig ikke overbefolka av politikere med visjonære ideer. Eller hva sier du om Erna Solbergs mantra – «nye ideer, bedre løsninger»?
Etter Martin Tranmæl (1879-1967), er Reiulf Steen ganske sikkert den beste retorikeren Arbeiderpartiet har fostra. Det var med blikket ned i bøkene og fra talerstolen Reiulf Steen hadde sin store styrke. Han var ikke agitator på linje med Tranmæl, men hadde alltid det Aftenposten en gang brukte som slagord – solid bakgrunn for egne meninger. En svært belest mann.
Steen befant seg på venstresida i Arbeiderpartiet, men aldri lengre ut enn at han alltid holdt seg godt innafor – selv om Haakon Lie nok enkelte ganger tenkte som Lyndon B. Johnson: «Det er bedre å ha dem innenfor teltet slik at de kan pisse ut, enn å ha dem utenfor slik at de pisser inn.» Forholdet mellom Steen og Lie var anstrengt, så tilspissa at Steen i ettertid mente at «det var feil å velge meg til nestformann, mens Haakon Lie fortsatt var sekretær».
Haakon Lie skjønte vel egentlig aldri at det var mulig for en Arbeiderpartimann å være tvilende til Nato-medlemskapet. Om den mektige partisekretæren hadde fått vilja si, ville nok også norsk basepolitikk fortont seg temmelig annerledes. Det skurra mellom Steen og Lie i svært mange vesentlige spørsmål – Nato, atompolitikken, Israel-Palestina. Steen var aldri Nato-motstander, men i motsetning til Lie skjønte han godt hvordan det var mulig å være det. Motsetningene mellom sekretær og nestformann kom også tydelig til uttrykk når det kom til partidisiplin. Der Haakon Lie styrte partiet med jernhånd, ville Reiulf Steen i langt større grad åpne for diskusjon og meningsbrytning – også i partiets styrende organer.
Nato-spørsmålet var i en periode betent i Arbeiderpartiet. På AUFs sentralstyremøte høsten 1967, ville nestformann (det het det den gang) Britt Hildeng programfeste at AUF skulle gå inn for å melde Norge ut av Nato. Avstemninga viste 6-6, og dermed ble formann Ola Teigens dobbeltstemme avgjørende for å hindre et avgjørende sikkerhetspolitisk nederlag for partiledelsen.
På forsommeren 1969 vedtok Stortinget mot seks stemmer å opprettholde Nato-medlemskapet. Men det er verdt å merke seg at AUF på sitt ekstraordinære landsmøte i januar 1969 på ny vedtok sitt tydelige nei til Nato – et halvt år etter Sovjets invasjon av Tsjekkoslovakia. Så seint som på partiets landsmøte i 1977, fremma AUF forslag om å melde Norge ut av Nato.
Var det alkoholproblemene som hindra Reiulf Steen i å nå helt til topps, altså bli statsminister? Sannsynligvis. Mot slutten av livet fikk han diagnosen unipolar depresjon, men angst- og nerveproblemene ble tydelig så tidlig som i 1967, da han besvimte på AUFs landsmøte.
En gang fikk jeg personlig oppleve Reiulf Steens nerveproblemer på nært hold. Jeg tror det var i 1979. Jeg satt i klubbstyret på Aktietrykkeriet, det LO/DNA-eida trykkeriet som blant annet trykte Arbeiderbladet. Dessverre viste regnskapene millionunderskudd. Jeg var på den tida aktiv i ml-bevegelsen, og viste på et allmannamøte liten medlidenhet med Steen da han ble kasta ut i krigen for å forsvare planene om å si opp 80 av 140 ansatte. I ettertid har jeg litt vondt av denne seansen. Jeg hadde lett spill, mot en mann som åpenbart ikke befant seg i sitt rette element. Han skalv åpenbart - ikke bare på henda, men i hele sitt langstrakte legeme. Nei, dette var virkelig ikke en mann som fant glede i å si opp store deler av arbeidsstokken.
Alkoholproblemene toppa seg da han gikk på talerstolen for å holde hovedtalen 1. mai 1977 på Gjøvik, synlig berusa. Men alle de tilstedeværende var enig om at talen var gnistrende god! Dagen før landsmøtet skulle åpnes søndag 8. mai i 1977, drakk Reiulf Steen seg snydens på en hybel i hovedstaden. Men nok en gang holdt han en strålende tale!
I etterkant av dette landsmøtet ble det oppretta et partiutvalg med formål «å utrede formannens helse»! I utvalget satt Gro Harlem Brundtland, legen Aud Blegen Svindland, LO-bossen Tor Aspengren, seinere partileder Thorbjørn Jagland – og Reiulf Steen sjøl. Noe lignende har neppe skjedd i noe annet parti.
Den famøse episoden i forkant av stortingsvalget i 1977 er tragisk, men har så visst et komikkens skjær over seg. Valgkampen skulle blåses i gang gjennom en togtur fra Oslo til Trondheim. Underveis skulle ledelsen holde appeller langs reiseruta – et opplegg daværende partiformann Reiulf Steen karakteriserte som «utvilsomt godt». Problemet besto i at det var full fest før toget nådde Hamar. Underveis fant finansminister Per Kleppe det for godt å melde at regjeringa vurderte å innføre rentetak – uten at forslaget var lufta i partiledelsen! Ved ankomst Trondheim var statsminister Oddvar Nordli om mulig enda skeivere enn formann Steen, og ganske naturlig ute av stand til å si noe fornuftig om dette rentetaket. Til slutt kom det nok godt med at journalistkorpset under togturen hadde forfriska seg minst like godt som sine verter.
Dagen før kommunevalget i 1979 var Steen gjest på valgvake i Sverige. Ved hjemkomst Fornebu var han så full at han aldri kom seg lengre enn til flyplasshotellet – altså på selveste valgdagen. Dagen etter var han umulig å få tak i.
Etter å ha forlatt norsk politikk, ble han utnevnt til ambassadør i Chile, hans daværende kone Ines Vargas’ hjemland. På en offisiell visitt til Perus hovedstad Lima, drakk den norske ambassadøren seg dritings på rommet, falt i koma, og våkna opp i tvangstrøye. Rundt årtusenskiftet var han flere ganger innlagt på det psykiatriske sjukehuset Blakstad.
Ved siden av utenrikspolitikken, lå skolepolitikken alltid Reiulf Steens hjerte nær. Som leder av Steen-komiteen fikk han gjennomslag for retten til treårig utdanning for alle etter ungdomsskolen, tilrettelagt for funksjonshemmede og med mulighet til å mikse yrkesutdanning og allmennfag. Dette var revolusjonerende nytt, og hvor langt ut til venstre kunne Reiulf Steen befinne seg i enkeltspørsmål? I sin tale til Arbeiderpartiets landsmøte i 1969 gikk han inn for full sosialisering av bank- og kredittsektoren!
En av Reiulf Steens viktigste seire var at han evna å holde partiet sammen etter det katastrofale nederlaget i EF-avstemninga i 1972. Partiet gikk inn i det valget under parolen «En A-velger er en JA-velger» - formulert av partisekretær Ronald Bye. Sånn gikk det som kjent ikke.
Like diplomatiske evner hadde han ikke på hjemmebane. Før formannsvalget i 1975 sies det å ha versert ei liste over seks navngitte kvinner Reiulf hadde hatt et seksuelt forhold til. Da han likevel ble enstemmig valgt reiste alle seg og klappa – med unntak av Haakon Lie.
Omgangen med møbelhandler Arvid Engen vil for alltid stå som en skamplett på Reiulf Steens ettermæle. Engen viste seg å være en skikkelig «edderkopp», og brukte opplysninger han fikk i sin omgang med Steen til å så splid innad i Arbeiderpartiet. Da dette ble en offentlig skandale i 1989, var Reiulf Steen nødt til å innrømme denne kontakten – til og med til at han ofte hadde sagt ja til at telefonsamtalene ble tatt opp på bånd.
Han Olav Lahlum har fått mye kritikk for at han gjengir ryktene om det påståtte forholdet mellom Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland. Dette er en kritikk jeg ikke deler. Det synes temmelig opplagt at om Lahlum ikke hadde tilnærma seg dette forholdet, ville nær sagt all oppmerksomhet rundt biografien handla om hvorfor han ikke tok det opp. Ryktene om et seksuelt forhold mellom Arbeiderpartiets to toppledere har tross alt versert i over 40 år.
Reiulf Steen skal tidlig ha fortalt sine aller nærmeste at han hadde et forhold til Gro på 70-tallet, og mot slutten av livet fastholdt han dette i samtaler med Lalum. Gro benekter forholdet på det sterkeste, og forfatteren konkluderer med at det «mest sannsynlig» er grunn til å feste lit til Harlem Brundtlands versjon. Det som imidlertid synes på det reine, er at Reiulf Steen hadde et mildt sagt uryddig forhold til sine kvinnelige partifeller. Til partisekretær Ivar Leveraas sa Gro Harlem Brundtland en gang oppskjørta at «han prøvde seg på meg!» Dette skal ha skjedd ved flere anledninger, og det er heva over tvil at formannen «prøvde seg» på sin nestformann. Kirsti Kolle Grøndal bekrefter at hun ble utsatt for samme type uønska oppmerksomhet. #metoo var ikke funnet opp den gang.
Mot slutten av livet var Reiulf Steen prega av Parkinson, hvilket ikke hindra ham i å ta nestledervervet i «ungdomsorganisasjonen» Attac. Sammen med Erik Damman og sin etter hvert høyt respekterte venn Kåre Willoch, fronta han også besteforeldrenes klimaaksjon. Steen var en varm tilhenger av norsk EU-medlemskap, og i kraft av vervet som leder for Europabevegelsen holdt han i forkant av EU-avstemninga i 1994 en flammende tale for 900 Ja-velgere i Oslo. Det viktigste for ham i EU-spørsmålet var alltid det europeiske fellesskapets fredsskapende funksjon.
EU-saken ble et av mange stridsspørsmål han tapte i politikken. Men ingen kan frata ham rollen som en av landets få virkelig visjonære tilhengere av den demokratiske sosialismen.
HANS OLAV LAHLUM
Reiulf Steen – Historien, triumfene og tragediene
Cappelen Damm
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.