Det umulige pengebeviset - kapittel I
- JEG SYNS DE GREIER DEM GANSKE FINT JEG, AKTOR!
For alle som ikke har daglig tilhold i en rettssal, er noe av det første som slår en i møte med denne saken hvor ordentlig norsk rettsvesen er. Man er ytterst høflige mot hverandre – «ærede lagmann», «ønsker tiltalte å tilføye …?», «som De nettopp sa …». Og selve rettergangen ble ført på propert vis. Lagmann Astri Rynning gjorde ikke én feil underveis.
Antageligvis var det hennes bestemte, men likevel vennlige administrasjon, som medførte at det så å si ikke kom til verbale konfrontasjoner underveis. Det var tross alt alvorlige saker som sto på spill – rikets sikkerhet, «skader tilsvarende flere statsbudsjett», og 20 års fengsel!
Likevel ble det altså begått en grov feil. En feil som kom til å bli helt avgjørende for rettssakens utfall. «Pengebeviset» - det som utover enhver tvil skulle bevise at Arne Treholt var storspion, og det for noe så lugubert som penger – er et åpenbart falsum.
Rettssaken varte i over 40 dager, og kom mye til å bestå av opplesing av dokumenter – dokumenter Arne Treholt etter sigende skulle ha «kompromittert» overfor russerne.
Det første som slår meg i møte med denne seansen er dette: Kan ikke rettens medlemmer lese? Det kan da ikke være nødvendig å stå i retten og lese opp bortimot 1000 sider! Det ble da heller ikke gjort, etter en avtale midtveis. Men det tok noen dager med «dokumentasjon», altså opplesing. Opplesinga gikk på omgang i retten, og tiltalte Treholt kommenterte en gang tørrvittig, da aktor Qvigstad ba om unnskyldning for å ha snubla litt i notatene: «Jeg syns De greier Dem ganske fint jeg, aktor!»
Men ganske tidlig, på dag tre av rettssaken, kommer Treholt på bakbeina. Han gjør det på klumsete vis, til han å være – idet han innrømmer å ha overlevert et foredrag holdt av Dagfinn Stenseth på Forsvarets Høyskole. Han sier til og med at han kan ha hatt foredraget i en konvolutt, eventuelt «i en avis» (Herald Tribune) – og på den måten overlevert det til Gennadij Titov under en middag.
Nå viste det seg at innholdet i dette foredraget ikke på noe vis var «hemmelig», enn si til fare for rikets sikkerhet – men det skaper selvfølgelig en spesiell stemning i retten, når tiltalte allerede i utgangspunktet innrømmer denne type konspirativ adferd.
Og gudene skal vite at Arne Treholt bedrev hva han sjøl kaller «irregulær», eventuelt «konspirativ» virksomhet. Det er uklart hvor mange møter han hadde med representanter for Sovjetunionen, men det er helt klart at det dreier seg om mange. Fra seint ’60-tall, til arrestasjonen, 20. januar 1984. Middager og lunsjer. I starten på de flotteste restaurantene i hovedstadens sentrum. Seinere i utkanten, som på Manglerud eller Grorud, fordi «sovjeterne ville det slik». Titov ville til og med «tilsynelatende tilfeldig treffes» ved det som nå er Oslo S, for å gi tilbake dokument han hadde kunnet kopiere. Iblant skal disse "treffene" ha funnet sted i nærheten av Treholts daværende bolig på Bøler, en drabantby på Oslos østkant.
I New York, der Arne Treholt jobba ved Norges FN-delegasjon fra 1981 til 1982, gjentok samme mønster seg i hans møter med KGB-agent Sjisjin. Under rettssakens gang ga Treholt uttrykk for at han mislikte uttrykket - men det dreide seg likevel om en slags «syningsmøter», der han med et blikk fortalte Sjisjin at han kom til å stille på lunsj. Ofte på restauranter et godt stykke fra FN-bygningen, et arrangement Treholt mislikte sterkt. Men som han altså innfant seg med.
Konspirativ virksomhet? Helt opplagt. Legg til at han innrømmer at han etter hvert mottok «reisepenger», og bildet er nær sagt komplett. Hans opptreden var spionens, og det er ikke det spor merkelig at han ble fotfulgt.
Men var han en fare for rikets sikkerhet? Det er jo det saken skulle handle om. Og det er her denne saken, i juridisk forstand, havarerer. Det føres ingen, noen whatsoever, bevis for at Arne Treholt overleverte dokumenter til russerne som hører inn under den strenge § 90 – «spionparagrafen» - i Norges lover. Det antas at han har overlevert denne typen dokumenter, fordi han fikk tilgang til dem som elev på Forsvarets høyskole. Men det føres ingen bevis for at så har skjedd. Tvert imot. Overvåkingspolitiets vitner kunne i retten bestemt forklare at de aldri observerte noe slikt.
Det nærmeste de kommer, er hva jeg vil karakterisere som en pinlig episode for overvåkningspolitiets representanter. Under en middag i Helsingfors festa de seg ved at Titov tok på seg jakka da han skulle på toalettet. Og hvorfor gjorde han det, når det var så varmt i restauranten? Fordi han kanskje hadde en lydbåndopptaker i lomma! Så måtte han altså på do for å bytte kassett!
Reine spekulasjoner, som muligens – men bare muligens – ville kommet med i en James Bond-film. Overvåkningspolitiets vitner beskriver ellers samtalene mellom Treholt og hans russiske venner på restaurant som «livlige». Samtalen gikk lett, for å si det sånn. Treholt hadde aldri noen dokumenter å holde seg til; herrene Treholt, Titov og Lopatin satt rett og slett og hygga seg i hva som utvikla seg til et nokså fuktig taffel. I hvert fall var det slik overvåkningspolitiets representanter oppfatta det.
Så skal man selvfølgelig være temmelig naiv for å tro at en general i KGB, Titov, reiser på møter i Helsinki og Wien bare for «å spise middag» med en høyt betrodd politiker fra det lille nabolandet Norge. Nato-landet Norge. Det kan likevel ikke bestrides at det oppsto et personlig vennskapsforhold mellom Titov og Treholt; de likte hverandre, ganske enkelt – og de var begge levende opptatt av utenriks- og sikkerhetspolitikken.
Kan det være mulig at de for det meste utveksla synspunkt på dette og hint, at de altså diskuterte politikk? Øst/Vest-forholdet, utplassering av mellomdistanseraketter i Europa, atomvåpenfri sone i Norden?
Det fortalte Treholt i retten, og påtalemyndigheten greide aldri å bevise noe annet.
Er Arne Treholts forklaring troverdig? I mine øyne, ja – i all hovedsak. Hvilket ikke betyr at han er en uskyldig forfulgt. Han sier sjøl at han hadde «irregulære» og «konspirative» møter med representanter for sovjetisk etterretning. Dette satte ham til slutt i en helt umulig sitasjon, en posisjon han ville ut av – noe han ville fortelle Titov, om ikke hans reise til Wien var blitt stoppa på Fornebu 20. januar 1984. Akkurat det kan man tro hva man vil om. Men at Arne Treholt etter hvert følte et sterkt «ubehag» ved disse «arrangementene» - det synes å være heva over tvil, og er ikke vanskelig å forstå. Du drar ikke fra kona di med et «god tur til Paris!» som hilsen på veien, samtidig som du er på vei til et konspirativt møte med en general i KGB, i Wien – ikke uten å føle et visst ubehag.
Hva så med Irak-kontaktene? De er bare pinlige, men helt essensielle når det kommer til «pengebeviset». Utenriksdepartementets betrodde medarbeider Arne Treholt solgte opplysninger – etter press, det skal være sagt, og intet tyder på at opplysningene på noe vis trua rikets sikkerhet. Men han gjorde det etter hvert for skitne sølvpenger. 40.000 dollar skal det ha endt opp med. Mellommenn i kontakten viser seg å være eksil-grekere, med bakgrunn fra motstandsbevegelsen mot kuppmakerne i Aten i 1967. Nå bedrev de «kjøtthandel», og viste seg - slik Treholt kom til å oppfatte det - som provokatører i FBIs tjeneste!
Denne saken har i grunnen det meste, og fortjener egentlig en helt annen type filmatisering enn hva som endte opp som «Kommandør Treholt og Ninjatroppen».
Så hva får en relativt utenforstående til å bruke hundrevis av timer på denne saken, 30 år i ettertid?
Svaret er enkelt: «Pengebeviset». Det fullstendig umulige «pengebeviset». Falsumet – som til slutt felte Arne Treholt.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.