Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Det umulige pengebeviset - kapittel VII

- POENGET ER AT DET BLIR JÆVLA MANGE SEDLER!

Det er stille og rolig på danskebåten. Det er gjerne det, midt i uka. Fortellingene om festligheter som ender i vanvittige orgier er, for å si det forsiktig, som regel svært overdrevet. Trailersjåførene er her, og de har jo per definisjon ikke lov å drikke. Resten av klientellet består i all hovedsak av pensjonister som skal i land i København eller Fredrikshavn for å handle billig sprit og kjøtt og røyk. Den som ønsker seg et nattlig eventyr, gjør lurt i å søke andre jaktmarker.

Ved baren sitter Ola og Jon. De har jobba mye overtid i det siste, og tatt ut tre fridager som kompensasjon. Kompistur til Køben. De starter med Bloody Mary, og oppdager at servitøren forlanger omtrent akkurat samme sum som de betaler på Bristol. Det er lenge siden det var billig på danskebåten.

- Du, sier Ola. – La du merke til meldinga som kom om at Arne Treholts nye advokat har begynt å interessere seg for penga?
- Nei. Hvilke penger?
- De som lå i konvolutten, eller konvoluttene – jeg husker ikke helt. Men jeg husker at det var snakk om 15.000 US dollar inne i en vanlig konvolutt. I brukte sedler.
- Og så?
- Vel, Treholt-advokaten har begynt å stille spørsmål ved om det er mulig å få så mange penger inn i én konvolutt.
- Det kommer vel an på hva slags dollar det er snakk om? Er ikke alle dollarsedler helt like? 1-dollar ser helt lik ut som 100-dollarseddelen, ikke sant? Jeg har hørt at Blindeforbundet i Statene er opptatt av dette, naturlig nok. Det er klin umulig for en som er blind å vite om han betaler 100 eller 1 dollar.
- Glem Blindeforbundet. Poenget er at det dreier seg om brukte sedler. Det er en kjent sak at Treholts venner i KGB alltid opererte med brukte sedler som betalingsmiddel – og at de alltid handla i små sedler. I valør aldri høyere enn 50, som oftest 20- og 10-dollarsedler.

Jon hilser smått keitete til to damer i 40-åra som foreløpig ikke mener det er tid for bar. Likevel; en mulig åpning.
- Jeg datt av litt. Hva var det …
- Er ’ke du gift?
- Kødder ’u?
- Selvfølgelig kødder jeg. Gutta på tur, er gutta på tur. Blir’e fix, så blir’e fix. Sånn er’e med den saken.

Jon pirker i grønnsakene.
- Hvorfor dytter ’em alt detta grøntfòret oppi drinken? Selleri, er’e det? Hva med å servere tomatjuice og vodka, ferdig med det? Og kanskje litt pepper?
- Det er du som bestilte, om jeg ikke husker feil. Og du veit jo hva Bloody Mary vanligvis inneholder? Hvis du ville ha bart brennevin, kunne du enkelt og greit bestilt en Gammel Dansk.

Ola rister på hodet.
- Har vi satt oss på denne båten bare for å klage på bagateller? Har ’u det fint nå, eller har ’u det fint?

Jon pirker fortsatt i grønnsakene.
- Jeg hørte hu forfatterdama på radio her om dagen. Hu … Unni Lindell. Hu hadde finni opp et helt nytt ord. ”Megateller”.
- Og det het, sa du …?
- Megateller. Det er det samme som store bagateller! Altså ingenting, men likevel veldig mye! Godt finni opp, spør du meg!

Jon pirker fortsatt i grønnsakene.
- Du var i gang med et eller annet om Treholt. Brukte sedler?
- Ja. Poenget er at KGB, som jeg sa, alltid betaler agentene sine i dollar – og alltid i lave valører, fra 50 og nedover, og alltid i brukte sedler. Spør ikke meg hvorfor, men sånn er det. Jeg tror det er sånn at det er enklere å spore ”spionpenger”, hvis de blir oppdaga i form av ubrukte sedler, i nummerrekkefølge. Det er jo ganske åpenlyst at ingen kan være i besittelse av en sånn pengesum uten at … Vel. Ingen får 1000 dollar i vekslepenger, i form av nye sedler! Hvis du for eksempel kjøper en big mac! Er ’u med?

Jon pirker i grønnsakene, vifter på kelneren, og nikker godkjennende.
- Jeg er med. Men hvor mye penger var det snakk om?
- 15.000 dollar!
- I én konvolutt?
- Ja!
- I brukte sedler?
- Ja! Og ikke nok med det. ”Vår”, altså etatens versjon, går ut på at sedlene var en miks av 50- og 20-dollarsedler!

Jon betaler, og rekker aldri å komme til orde.
- Poenget er at det blir jævla mange sedler! Som skal inn i en og samme konvolutt!
- Men kan ikke KGB ha gjort et unntak for regelen? Betalt i 100-dollarsedler?
- Nei! Våre gutter – Leif Karsten og Arne Gunnar – har sverga på at konvolutten inneholdt bare 50- og 20-dollarsedler! De har jo tatt bilde av dem, for faen!
- Bilde?
- Ja! Av seddelbunken! Og her fins ikke en jævla 100-dollarseddel! Og nå begynner han snushana, han nye advokaten til Treholt, og spekulere i om det virkelig er mulig å få 15.000 US dollar inn i en sånn konvolutt, i brukte sedler. Skjønner ’u?
- Ikke helt.
- Poenget er at fyren har et poeng! Tenk deg om, da: For å få til sammen 15.000 US dollar – hvor mange sedler blir det? Fordelt på 50- og 20-dollarsedler? Inn i én og samme konvolutt? Og vi snakker altså ikke om penger som kommer rett fra banken; vi snakker om brukte sedler! De blir ”klissete”, ikke sant? Den hundrelappen som ligger i kassa etter å ha blitt brukt av hundre mennesker, er en helt annen hundrelapp enn den du henter hvis du bestiller ”førstedagsstempel” i Norges Bank! Er ’u med?

Jon pirker i grønnsakene.
- Ja, jeg følger deg så langt.

Jon oppdager at en nyankommet gjest har tatt plass på stolen ved siden av.
- Jon, sier han, og rekker fram hånda.

Politifolk er høflige, det skulle virkelig bare mangle.
- Dette er min kamerat, Ola. Vi har tatt en liten avstikker. Købentur, istedenfor overtidsbetaling. Jævlig hyggelig, faktisk – istedenfor all denna jævla overtidsskatten! Skjønner?

Ola rekker fram labben.
- ”Einar”, sier den nyankomne, samtidig som han med kroppsspråket viser at han strengt tatt har mer enn nok med seg sjøl. Han må faktisk ikke tilbringe tida med å snakke med to relativt oppstemte unge herremenn akkurat nå.

Einar bestiller en øl, og vender guttene ryggen - til fordel for utsikten i retning Sunnaas sjukehus.

Det guttene ikke veit, er at de har fått selskap av Arne Treholts bror, Einar Treholt! Av forståelige årsaker er Jon og Ola således ikke i diskresjonsmodus.

- Hør her!
Ola hever stemmen.
- Hør her! Det er faen steike meg klin umulig å få så mange sedler inn i den jævla konvolutten!
- Har du personlig forsøkt?
- Nei! Men Jens og Tor-Olav har forsøkt! Og konklusjonen er klar: Det er umulig!
- Og det betyr?
- At Sjefen har sett seg nødt til å gå i banken for ”å låne dollar”!
- ”Låne dollar”?
- Ja, han skal ta bilder! Nye bilder!

---

|