Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Det umulige pengebeviset - kapittel XIII

- HAR DU EN HUNDRELAPP PÅ DEG?

Klokka har så vidt passert 12 på formiddagen når Arne Haugestad og Alf Nordhus møtes. De har aldri jobba sammen – når sant skal sies har de knapt veksla et ord med hverandre. Dette til tross for at de begge har tilhørt advokat-jetset’et i bortimot uminnelige tider.

Den fryktede skrankeadvokaten Nordhus, mannen som har rykte på seg til å kunne få klodens mest opplagte seriemorder frifunnet i fylla. Nå har han gått i kompaniskap med Nei til EF-generalen fra 1972. En svært betydningsfull person i norsk historie; ingen tviler på at Arne Haugestad var helt avgjørende for den vektskåla som 25. september 1972 vippa i nei-sidas favør. I tillegg hadde han velta Borten-regjeringa, nærmest på egenhånd.

For Treholt og hans taktikk lukter det ikke så lite av vingling. Fra den ene grøfta til den andre. For halvannet år siden valgte han den totalt ukjente Ulf Underland til å representere seg i retten. Nå hadde han forlangt noe som likna et dream team. Journalistene hadde utvilsomt mer å gå på i kontakt med Nordhus og Haugestad, enn hva de hadde i sitt forhold til Underland og hans like anonyme kompanjonger, Jon Lyng og Andreas Arntzen. (Arntzen var riktig nok sjeldent tørrvittig av seg, men var langt fra kjent som noen slugger som forsvarsadvokat.)

Treholts nyoppnevnte forsvarere sitter ved bord sammen med Olav Hestenes, uten annen grunn enn at Hestenes alltid er på Justisen. Nordhus og Haugestad har bestilt hver sin øl, mens Hestenes allerede er i gang med andre runde av bestillinga som på huset bare gikk under navnet ”en Hestenes”. Et glass vann og bar vodka. Utover ettermiddagen ble vannglasset som regel av ringe betydning.

- Jeg begriper ikke hva dere tenker på, sier Hestenes. - Arne Treholt? Greit nok at det er vår oppgave å ivareta tapernes interesser. Men ærlig talt; Arne Treholt? Hva er vitsen? Jeg mener; en byråsjef i Utenriksdepartementet som blir tatt med halvparten av den amerikanske riksbanken i stresskofferten? Kan det ha noen hensikt å bruke tid på den mannen? Rent bortsett fra at dere tjener penger på ham, det skjønner jeg selvfølgelig – og noen hver av oss har vel tatt et og annet umulig oppdrag. Men, kjære venner – Hestenes hever sin høyre pekefinger – vit at dere for all tid kommer til å bli forbundet med denne landsforræderen. Er dette oppdraget virkelig pengene verdt?

Han ser fra den ene til den andre, men ender opp med å feste blikket i Nordhus, som røyker med høyre hånd og drikker øl med venstre.

- Alf, hva er det du tenker på?
- Min medforsvarer Haugestad mener å ha kommet på sporet av noe vesentlig. Noe som faktisk kan velte saken for aktoratet.

Hestenes slår ut med armene.
- By all means. Be my guest, sier han. – La meg få høre.

Haugestad åpner kofferten sin, og finner fram en forretningskonvolutt.
- Her ligger nøkkelen, sier han.
- Oppi den konvolutten?
- Billedlig sett, ja.
- Spøker du med meg?
- Nei, på ingen måte.
- Så kom til poenget.

Haugestad vinker på kelneren, kikker på glasset til Nordhus, og viser to fingre i været.

- Poenget er at våre venner Qvigstad og Busch ser ut til å ha satt seg selv i en alvorlig klemme. De har prosedert en sak, og så langt vunnet fram, med argumenter som i all hovedsak viser seg å hvile på et bevis som strider mot all sunn fornuft.
- Så Arne Treholt møtte aldri KGB-agenter?
- Jo, det gjorde han. Ikke bare én gang, men to og tre og fire ganger. Kanskje hundre. Også i utlandet, og i hemmelighet. Ja, han har til og med innrømt å ha mottatt reisepenger for sine utfarter i utlendighet – reiser han holdt strengt hemmelig for sine overordnede. Ikke det minste merkelig at overvåkningspolitiet oppfatter møtene som konspiratorisk anlagt. Hvis de ikke gjorde det, hadde de faktisk ikke gjort jobben sin.
- Og denne mannen skal du frikjenne, ved hjelp av en forretningskonvolutt?
- Nettopp.

Det blir stille noen sekunder, før Haugestad spør, henvendt til Hestenes.
- Har du en hundrelapp på deg?
- Om jeg har en hundrelapp på meg? Hva tar du meg for?! Selvfølgelig har jeg en hundrelapp på meg.

Han drar fram lommeboka, og legger en hundrelapp på bordet.
- Hva skal du med den? Låne den, kanskje? Da blir det plutselig enklere å forstå hvorfor du har påtatt deg dette umulige oppdraget. Ha-ha!

Hestenes humrer, og ser etter kelneren. Haugestad åpner bretten i enden av konvolutten.
- Legg den hundrelappen inni, sier han.

Hestenes ser ut som et spørsmålstegn, og titter opp på sin kollega Nordhus. Hva skjer? Heller ikke han ser ut til å skjønne mye av hva Haugestad holder på med.
- Gjør som jeg sier nå, sier Haugestad. – Dytt den forbanna hundrelappen inn i konvolutten.

Olav Hestenes gjør som han blir fortalt. Putter hundrelappen inn i konvolutten, og ser undrende opp i ansiktet på Haugestad.
- So, what’s the point?

Arne Haugestad gnir seg i hendene.
- Hvor mange sånne vil du tro får plass i denne konvolutten?
- Hvor mange?
- Ja, hvor mange hundrelapper han du greie å dytte inn?
- Inn i den konvolutten?
- Ja.

Hestenes tømmer sitt glass.
- Er dette en spøk?
- Langt i fra! Hvor mange hundrelapper greier du å presse inn i den konvolutten?
- Men det kan da vel for faen ikke jeg vite, svarer Hestenes – tydelig irritert. – Hvordan i helvete skulle jeg vite det? 20 … 30, kanskje 50 … hva vet vel jeg.
Han ser bort på Nordhus.

- Alf, hva er dette for noe tøv?
- Spør ikke meg!

Alf Nordhus holder begge hendene i været.
- Hva sier du om 400? spør Haugestad.
- 400?
- Ja, hva sier du om muligheten til å presse 400 sedler inn i konvolutten?
- Uten å ha forsøkt, ville jeg selvfølgelig umiddelbart si at det er umulig. Alf, hører du? Hva er dette for noe tøv?

- Dette er ikke noe tøv!
Haugestad slår neven platt i bordet.
- Påtalemyndigheten påstår at Arne Treholt hadde 400 dollarsedler inne i en konvolutt av nøyaktig samme type som denne!

Han drikker øl.

- Vel, ikke nødvendigvis akkurat 400 sedler. Men i hvert fall ikke mindre enn 375.

Nå er det i ferd med å tilte for Hestenes.

- Hva er det du prater om? ”400”, ”i hvert fall ikke mindre enn 375”. Sedler?
- Ja! Ifølge dommen fant overvåkningens snushaner 15.000 dollar i en av konvoluttene som lå i Treholts stresskoffert.
- Ja, og så? Det var vel 15 1000-dollarsedler, da!
- 1000-dollarsedler fins faktisk ikke, min kjære herr Hestenes. Den høyeste valøren er 100.
- Ja, men så fant de vel 150 sedler av den typen, da! Det er sikkert mulig å få dytta inn i denne konvolutten.

Hestenes åpner den, og nikker bejaende til sitt eget utsagn.
- Jo, det er helt sikkert mulig.

Haugestad smiler lurt.
- Problemet, for påtalemyndigheten …
Han drikker mer øl.
- Problemet, for påtalemyndigheten, gjentar han – er at de påstår at konvolutten inneholdt 15.000 dollar, fordelt på 50- og 20-dollarsedler!

Hestenes styrter vodkaen.
- Å faen, sier han. – Det blir en hel haug sedler, det!
- Nettopp! Det blir en hel haug sedler det, gitt!

Hestenes vinker på kelneren, som automatisk snur på hælen for å tilfredsstille hva han oppfatter som bestilling av ”en Hestenes”. Hestenes lar ham utføre sitt vante arbeid, selv om han sjøl nå strengt tatt har annet å bestille.

- Kan du gjøre meg en tjeneste? spør han idet glassene er plassert på bordet.
- Selvfølgelig.
- Ring mitt kontor, spør etter Ella. Hils henne fra meg, og si at hun skal gå i banken og kjøpe 400 dollar.
- Kjøpe 400 dollar? Du mener å veksle norske kroner inn i 400 amerikanske dollar?
- Korrekt. Men det er viktig at det er 400 sedler. Altså. 400 dollar, fordelt på 400 1-dollarsedler. Og så ber du henne komme hit med dem.

Man kan si mye om Olav Hestenes, men dette poenget med at alle dollarsedler er nøyaktig like store, det tok han fort.
- Du må også fortelle at det skal være brukte sedler, sier Haugestad.

Hestenes ser smått foruretta ut, over det faktum at Haugestad har tatt ordet i samtalen mellom ham og personalet på Justisen.
- Og hvilken betydning har så dét om jeg må spørre, om sedlene er brukte eller nye?
- Alvorlig talt, sier Haugestad. – Nå tenker du kort, Olav. Hvis du legger fire hundre splitter nye hundrelapper oppå hverandre, direkte fra trykkpressa til banksjef Hermod Skånland. Tror du de tar like stor plass i lommeboka di, som fire hundre sedler som har vært i omløp en stund?
- Nei.
- Så vanskelig var altså det. KGB betaler alltid sine agenter i brukte sedler.
- For ei jævlig suppe dere har rota dere bort i, sier Hestenes – og tømmer en Hestenes.

Advokat Nordhus på sin side forholder seg i ro, slik han stort sett kom til å gjøre i Treholtsaken.

---

|