Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Det umulige pengebeviset - kapittel XVI

- OM JEG SÅ SKAL HENTE ET STRYKEJERN!

Ørnulf Tofte vandrer hvileløst rundt på sitt kontor, og kan ikke for sitt bare liv forstå hvorfor det skal ta sånn tid å hente 15.000 dollar i nærmeste bank. Det er vel ikke sånn at POT ikke er kredittverdig, tenker han, og sier for n’te gang i livet, høyt for seg sjøl: «Alt var mye bedre under krigen, Ørnulf. Da slapp du og vente på pengene! Fortalte du engelskmennene at Milorg hadde behov for noen pund sterling – ja, så lå pengene på bordet! Fort som faen!»

- Hei sjef, sier Hansen.
Han holder døra på gløtt, men har tatt sjansen på ikke å banke på.
- Kom igjen, Hansen. Sett deg ned. Her har du konvolutten. Og de pengene der …

Han peker på seddelbunken hans underordnede akkurat har lagt på sin sjefs skrivepult.

- Og de pengene der, sier Tofte – og jeg understreker …

Hvilket var helt unødvendig. Hvis det var noe Hansen hadde forstått, så var det at han nå sto overfor en livsviktig oppgave.

- De pengene der skal inn i den konvolutten! Koste hva det koste vil! Om du så skal banke dem inn med en hammer! Om jeg så skal hente et strykejern!

Hansen skrider lydig til verket. Men må gi opp.
- Sjef, sier Hansen. – Jeg tror ikke dette er mulig å få til.
- ”Ikke mulig”?! ”Tror ikke”?! Tru er som sagt noe som hører religionen til! Den seddelbunken skal inn i den jævla konvolutten! Forstår du?!

Hansen svetter og fikler, både to og tre og fire ganger. Men så får han det til!
- Voila!

Ørnulf Tofte reiser seg i begeistring, og strekker høyreneven fram til Hansen.
- Jeg visste det! sier han begeistra. – Jeg visste det! At du var en mann å stole på!

Sjefen trekker fram en flaske tre stjernes konjakk og to glass. ”Dette skal for faen feires!” tenker han, skjenker i og løfter sitt eget glass. Ørnulf Tofte, kjent som asket – men ikke i dag.
- Som britene sier, gamle ørn. You made my day!

Hansen smiler og nipper til konjakken. Når sant skal sies er han ikke spesielt glad i konjakk, og har i hvert fall ikke for vane å drikke på kontoret, midt i arbeidstida.

Tofte ser skeptisk på Hansens glass, og skjenker i på nytt til seg sjøl.
- Så hvor går veien herfra, Hansen? Hvor går veien herfra?

”Ja, hvor går veien herfra?” tenker Hansen, men sier det ikke. Problemet er at han og Solemsjø har forklart seg om pengene mange ganger, og aldri vært i nærheten av å tallfeste innholdet i dollarfunnet. ”315 sedler, nøyaktig 315” står for ham som en mildt sagt falleferdig konstruksjon. ”Pust på det beviset”, tenker Hansen, ”og det ramler som et korthus” – hvilket han ganske åpenbart ikke kan si høyt.

I stedet forholder han seg taus, i påvente av sjefens neste utspill. Tofte kremter.

- Jeg vil at du skal gå ned til Solemsjø, og be ham på middag. På min regning, selvfølgelig. Si at det er en ordre. Herrene kan bestille hva de enn måtte begjære. Så setter du ham kjapt og greit inn i situasjonen; jeg kan aldri tenke meg at din kollega trenger lang tid på å forstå instruksjonen.
- Som er?
- Men herregud ’a, mann? Jeg trodde du hadde forstått dette?

Hansen vrir seg ubehjelpelig.
- Den udiskutable konklusjonen er at dere i Arne Treholts attachékoffert fant en konvolutt fylt med 315 dollarsedler, fordelt på 290 50-dollar og 25 20-dollarsedler.
- Men vi har jo aldri sagt det i noe avhør?

Tofte skjenker i sitt glass enda en gang, og freser gjennom munnviken.

- Riktig. Dere har aldri gått så detaljert til verks. Hvorfor? Fordi dere aldri har blitt spurt om å gå så detaljert til verks! Først i ettertid, etter at dette ble kastet inn i bevisopptakene rundt ankebehandlingen – først da, har dere funnet grunn til å gå detaljert inn i materialet. Og hva kom dere til? At konvolutten inneholdt nøyaktig 315 sedler. Ikke 312, ikke 317, ikke 366 – og for guds skyld ikke 15.000 US dollar verdimessig likt fordelt mellom de to valørene! Svaret på det regnestykket blir nemlig 150 50-dollarsedler og 325 20-dollarsedler – altså 475 sedler. Dette har jeg regnet ut.

Han søker et anerkjennende blikk.
- Sedlene skal altså ikke være fordelt i like mange av hver valør, heller ikke i like store beløp. Det resultatet blir helt sinnssykt, uansett hvem av dem du velger. Så det kan du glemme.

Hansen har ikke drukket halvparten av sin konjakk, men responderer motvillig da sjefen løfter glasset til en skål.

- Nei, min unge mann. Dere fant nøyaktig 315 sedler. I den fordeling jeg nettopp grundig har skissert for deg. God middag. Tre av.

---

|