Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Det umulige pengebeviset - kapittel XVII

- 315?! UTBRØT HANSEN

- Så hva er det sjefen pønsker på?

Kriminalbetjent Arne Gunnar Solemsjø har benka seg ettertrykkelig ved det forhåndsbestilte bordet. Sånn som ekte mannfolk inntar en stol.

- Sjefen? svarer Hansen. «Jeg lurer på hvor mye han allerede veit», tenker han.
- Akkurat; sjefen. Hva tar du meg for? At jeg skulle tro en underbetalt kollega av en kriminalbetjent ber meg på Theatercaféen for egen regning? Du, jeg har ingen doktorgrad, men det får da virkelig være måte på hvor naiv jeg skulle være. Så spytt ut.

Hansen, som har til hensikt å bruke både kvelden og halve natta, vil roe samtalen en smule.
- Hvordan går det på jobben om dagen, kjære kollega – sånn generelt? spør han.

Solemsjø nipper til sin gin tonic, og svarer uinteressert.
- Jeg driver og arkiverer noen bilder. Det ser faktisk ut som om jeg har fått ansvaret for å holde orden på beslaget fra Treholt-arrestasjonen – i hvert fall det som har med bilder å gjøre. Og jeg må innrømme at jeg ikke har peiling - hvilke bilder som er tatt når og hvor, mener jeg. De ser unektelig helt like ut, naturlig nok - ettersom alle ble fotografert med et nøytralt laken som bakgrunn.

«Hmmm», tenker Hansen, og skjønner at det var fånyttes å utsette kveldens egentlige ærend.
- Poenget er at vi per i dag veit alle de tingene du ikke har peiling på. Helt ned til minste detalj, faktisk.
- Gratulerer med dagen.

De hadde fått menyer, og Hansen tok regien – det var tross alt han som skulle betale gildet. Valget var enkelt for kollega Solemsjø; han gadd ikke en gang kikke på matkartet.
- Når sjefen gjør noe så sjeldent som å spandere en helaften, er saken grei for meg. Jeg skal ha kjøtt, og jeg skal ha det dyreste som står på menyen.
Dermed ble det slik, for dem begge.

- Men så, min kjære Hansen, sa Solemsjø. - Nå vil jeg vite hva som foregår. Hva er det sjefen pønsker på?

Hansen forklarte i detalj, men uten å gå i langdrag. Strengt tatt var det jo ikke så mye mer å si, ikke annet enn at sjefen hadde blitt enig med seg sjøl og tallknuserne på huset om at det lå nøyaktig 315 sedler i den omstridte konvolutten.

- 315?! utbrøt Solemsjø.

Han satte fra seg glasset så rødvinen skylte over den hvite duken.

- Vi var da aldri i nærheten av å telle sedlene så nøyaktig? Dessuten – var det ikke to konvolutter og dermed to seddelbunker, i tillegg en haug dollar som bare lå slengt rundt?
- Konsentrer deg om denne ene konvolutten, nå. Den inneholdt 15.000 dollar, fordelt på 315 sedler – og da blir altså regnestykket 290 50-dollarsedler og 25 20-dollarsedler. OK?

Solemsjø kom til å velte ei rødvinsflaske, og beklagde det lille uhellet overfor husets alltid like forekommende kelner. Og bestilte mer rødvin. Deretter la han begge albuene på bordet, og så Hansen rett inn i hvitøyet.

- Du er klar over hva sjefen vil ha oss til å gjøre? Strafferamma for å forfalske bevis, er like høy som straffen kjeltringen er dømt til. 20 år i kasjotten, Hansen!
- Eller du kan velge å miste jobben.
- Miste jobben?! Jeg gjorde jo bare det jeg var satt til å gjøre. Vi skulle leite etter en 7. sans, så fant vi en haug dollar på vår vei. Jeg husker vi diskuterte om vi i det hele tatt skulle fotografere dem, nettopp fordi de bare var et ”biprodukt” i den store sammenhengen. Og dette har jo både du og jeg sagt i avhør, at våre konklusjoner var basert på anslag – ikke fintelling av noe slag, i hvert fall ikke i spørsmålet om valører.

- Men det var fordi vi aldri ble spurt om være pinlig nøyaktige! Retten har aldri vært interessert i denne typen opplysninger, ikke før han fjompenissen Haugestad begynte å måle dollarsedler med centimetermål!

Solemsjø makter på ingen måte å skjule sin irritasjon.

- Så nå skal vi si at vi fant nøyaktig 315 dollarsedler?
- Ja, av grunner jeg nettopp redegjorde for. Etter nøye omtanke, og fordi saken har tatt den vending den har tatt, så har vi kommet fram til at slik må det forholde seg. 15.000 dollar, 315 sedler.
- Og om jeg ikke ”kommer fram til at slik må det forholde seg”?
- Da vil våre forklaringer sprike - og det vil ta seg dårlig ut, for å si det forsiktig. Ærlig talt, Arne Gunnar. Hvilket parti er vi på, da? Russernes og landssvikernes? Eller er vi i tjeneste for det norske demokratiet?

Etter at Solemsjø hadde vært ute i et nødvendig ærend, hadde kollega Hansen hyggelig melding på lur.

- Sjefen har ringt. Ja, det var garderobemannen som henta meg. Han sa det ikke var så nøye når vi kom på jobb i morgen – under forutsetning av at alt hadde gått som planlagt, selvfølgelig.

Og sånn ble det med den saken.

---

|