Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Samtidshistorie – according to Jan Guillou

Jan Guillous krønike om en overklassefamilie i Stockholm er politisk historie på sitt aller ypperste. Les disse bøkene, og du veit ganske mye om Sverige og Europa i det 20. århundre.

På sett og vis gjør Guillou det enkelt for seg sjøl. Han skriver nemlig om seg sjøl, både som advokat og reporter. Journalisten Erik Ponti og advokaten Eric Letang – sentrale skikkelser i romanene - er Jan Guillou i en og samme person. Det bør således ikke komme som noen overraskelse at deres resonnement og observasjoner synes logisk framført – av deres opphavsmann, Jan Guillou.

Noen ganger syns jeg det kan bli litt mye juleselskap hos familien Lauritzen, men ler godt når jeg leser om «den reaksjonære jålebukken Bergmann». Og det er direkte frydefullt å lese om hvordan noen «terrorister» skulle kidnappe Carola – og kanskje Kungen og Drottningen! I hvilken hensikt? For å få løslatt noen simple narkotikasmuglere!?

Guillou griper i dette niende bindet i serien om 1900-tallet dypt inn i #metoo-bevegelsen – som oppsto 40 år etter hendelsene i boka? Nettopp. Advokat Letang får frikjent opptil flere menn som uskyldig er blitt tiltalt for incest. Det er vanskelig å lese dette uten å sende tankene til den pågående rettssaken mellom den avsatte kommentatoren Fredrik Virtanen og det påståtte voldtektsofferet Cissi Wallin. Skal man «alltid tro kvinnen»?

Guillous hovedfigur, advokat Eric Letang, er en klasseforræder. Akkurat som Guillou sjøl er det, og som Olof Palme var det. Drapet på statsminister Olof Palme berøres naturlig nok i denne boka om Sverige på 80-tallet, men Guillou tar heldigvis ikke på seg oppgaven å oppklare mordet. Den øvelsen har opptil flere forfattere gitt seg inn på, blant andre Leif GW Persson - uten hell.

Men dette: Klassestandpunktet er viktigere enn klassetilhørighet. Selv millionærer – ja, til og med milliardærer! – kan gi sin støtte til arbeiderklassen og den palestinske frigjøringskampen. Det er her forfatteren stiger opp i en høyere enhet mellom sin advokat og sin journalist.

Forutsigbart? Når du veit at du leser Jan Guillou? Ja, men jeg liker det. Kanskje fordi jeg deler forfatterens politiske ståsted, men først og fremst – håper jeg – fordi Guillou på denne måten evner å fortelle deler av historien om det svenske folkhemmet. Som kanskje forsvant med Olof Palme? Nå som Marie Fredriksson er borte – fins det andre røster igjen, enn Jan Guillou, Leif GW, Ulf Lundell og Åsa Linderborg?

Jan Guillou har personlig erfaring fra dagliglivet i overklassen, og kan dette med østers og vinflasker de færreste har hørt om. Viktigere er det, i mine øyne, at han allerede på 80-tallet – nå er jeg inne i romanen – oppdaga at venstresida post AKP(m-l) og SKP består av avarter av sosialdemokratiet. Demokratisk sosialisme; kall det hva du vil. Ingen fornuftige sosialister går i dag inn for væpna revolusjon. Sånn er det i Sverige, og sånn er det i Norge – et land som i dag har tre sosialdemokratiske/sosialistiske partier. Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet.

Idet Guillou river «trickle down»-økonomien i filler, finner han også plass til Astrid Lindgren – den sosialdemokratisk orienterte forfatteren som på 80-tallet syns det var noe i overkant, da hun fant ut at hun betalte 102 prosent i skatt … Jeg veit ikke om han fant ut av det, men husker at statsminister Palme sa at «dette må vi kanskje se litt på». Fornuftig nok.

Gulliou raljerer over «kurdersporet» i jakta på Olof Palmes morder. I den forbindelse ripper han opp i affären omkring Ebbe Carlsson, en figur som på mystisk vis minner om møbelhandleren som her i landet stelte i stand så mye ugreie for Reiulf Steen.

Jan Guillou skriver om kapitalismen, kort sagt: «For andre gang i historien hadde familien Lauritzen bygd opp en stor formue på eiendomshandel og deretter tapt alt.»

Sånn slutter det. Og det er bare å glede seg til det avsluttende kapittelet.

JAN GUILLOU
Den andre dødssynd
Vigmostad Bjørke

---

|