Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

De samme sangene om igjen og om igjen

Skal vi i 2020 virkelig diskutere om popmusikken var bedre for 50 år siden?

Det begynte med en artikkel Ole-Martin Ihle signerte i VG, og fortsatte med lange kommentarer av Geir Rakvaag i Dagsavisen og Kjetil Rolness i Aftenposten. Middelaldrende menn diskuterer det essensielle: Var popmusikken bedre før i tida? Titlene så sånn ut:

Ihle: «Musikken var bedre før – og jeg kan bevise det.»
Rakvaag: «Musikken var ikke bedre før.»
Rolness: «Ja, popmusikken var bedre før.»

Dette ser umiddelbart ut som en veldig gammeldags diskusjon. Det er den også. Helt siden ungdommen fikk sin egen musikk – etter Tin Pan Alley og Frank Sinatra – har ungdommen diskutert dette med sine foreldre. Kanskje begynte det for alvor med Elvis Presley, en fullstendig uspiselig figur for alle som mente Bing Crosby med «White Christmas» markerte toppen av all populærmusikk. Gjennom tidene – den gang da, og for all framtid.

Sånn gikk det som kjent ikke. For i løpet av ‘60-tallet snudde de alt på hodet. The Beatles, The Beach Boys, The Rolling Stones - og et utall flere artister og band. Til foreldregenerasjonens store ergrelse. For var ikke alt dette bare piggtrådmusikk? Og låt ikke alt sammen klin likt?

Nei, det gjorde faktisk ikke det. Den som ikke hørte forskjell på «Penny Lane» og «Sympathy for the Devil» måtte – ja, faktisk tilhøre datidas foreldregenerasjon. Når Ole-Martin Ihle nå skriver at «alt låter likt», låter det uunngåelig som et ekko av kritikken mot ‘60-talls-revolusjonen i internasjonal pop og rock.

Men har han likevel noe rett? Ja, det har han. Veldig mye av den mest strømmede musikken «låter likt». Men da snakker vi om EDM-segmentet. Den musikken som får russen til å hoppe opp og ned på Bislet. I denne sjangeren er genuin låtskriving langt på vei uvesentlig. Så lenge musikken går i 120 bits per minute, er alt annet uinteressant. Kygo trykker på knapper, og er showets suverene maestro.

Deretter går det meste i ball for Ole-Martin Ihle. Han mener å vite at alt for mye dreier seg om akkordprogresjonen C-G-Am-F, og syns heller ikke noe om at det stadig blir flere som krediteres som rettighetshavere.

Det siste faller på sin egen urimelighet, i og med at dette dreier seg om at flere bidragsytere rettmessig får kredit får sine innspill. Det hender bare svært sjelden at musikk blir til som én-manns verk – som i tilfelle Paul McCartney og «Yesterday». Regelen er at bassisten, keyboardisten og/eller gitaristen så godt som alltid kommer med vesentlige bidrag til sluttproduktet – om vi for anledningas skyld antar at vokalisten har kommet med låta. Å spille i band er teamwork.

Det faktum at flere mennesker krediteres som låtskriver, er med andre ord utelukkende et demokratisk framskritt.

Når det gjelder progresjonen C-G-Am-F? I lystig lag, der det fins et piano, pleier jeg ofte å spille de åtte første taktene av refrenget i den sinnssykt populære «Let it Go» fra «Frozen»-soundtracket. Bare for å avslutte med fire takter av «Let it Be». Det faktum at «Let it Go» går i Ab, mens «Let it Be» går i C, har lite med saken å gjøre – akkordprogresjonen er klin lik. For ordens skyld; «Let it Be» kom først.

Men sånn har popmusikken vært bygd opp siden Johan Sebastian Bach (1685-1750) skreiv «Air». Dette gjør jo ikke verken «Let it Be» eller «A Whiter Shade of Pale» (Procol Harum) til mindreverdige kunstverk. Den skalaen de fleste musikere forholder seg til, har bare 12 toner – og enkelte akkordprogresjoner «passer» nødvendigvis bedre sammen enn andre. Hvilket ikke forhindrer at det er morsomt å høre musikken til kompliserte «telle-akkord»-eksperter som Stevie Wonder og Steely Dan – for ikke å glemme Sondre Lerche!

Så hvorfor legger jeg meg opp i denne diskusjonen? Fordi premisset som ligger til grunn for debatten er helt på jordet. Kvaliteten i pop/rock/blues-musikken ligger verken i antall krediterte komponister eller i antall akkorder. Kvaliteten ligger i sjela. Derfor kan de bli klassikere; «All Along the Watchtower» (Bob Dylan), «Working Class Hero» (John Lennon), «Don’t Worry Be Happy» (Bobby McFerrin), «Roll Over Beethoven» (Chuck Berry) – og et hundretalls klassikere innen bluesmusikken.

Det enkle faktum - som i Ole-Martin Ihles kompendium forbigås i stillhet - er at det aldri tidligere har blitt lagd så mye god og innovativ populærmusikk som nettopp nå, ved inngangen til det 21. århundre.

Når Ihle mener at det i dag ikke ville være plass til et nytt Nirvana, blir påstanden så tåpelig at den blir meningsløs å kommentere. Som om Billie Eilish, Kendrick Lamar, Beynoncé og Lana Del Ray ikke har tilført popmusikken noe nytt?! Eller Susanne Sundfør!?

Meg bekjent befinner alle disse artistene seg også høyt på hitlistene. Med dette anses innholdet i Ole-Martin Ihlens kronikk som dødt og gravlagt. Der kan det få hvile i fred.

---

|