Evighetsmaskinen deLillos
De suser ikke lenger avgårde. Men deLillos holder imponerende høy kvalitet. Gang på gang.
Dette er deres 18. studioalbum, og bare tanken på dette er smått svimlende for en mann som bestemte seg for å la dem pryde forsida av PULS idet de ga ut sitt første album. Vi snakker 1986 – og «Suser Avgårde» forsvarte så bestemt forsida på den gang landets største musikkavis. Jeg husker ikke om konkurrenten BEAT hadde dem på forsida den måneden, men jeg har en formening om at den første omtalen av deLillos sto å lese i BEAT. Det var tider for et musikkaviselskende publikum, det!
Jeg går først til «Kent Evelyn». Akustisk og elektrisk gitar i eventyrlig fin samklang. Den begynner temmelig likt Rolling Stones’ «Street Fighting Man», og er Lars Beckstrøms flotteste bidrag til dette albumet. Og koringa er – The Beatles. Ikke rart, når produsenten heter Kyrre Fritzner. Det er første gang siden 2002 han inntar denne rollen, og dette med finstemt koring er virkelig hans hjemmebane.
Så er jeg veldig glad i «Opp til fjells». Denne sangen har Hellbillies-dimensjoner! Og som du skjønner av utropstegnet; i min bok er sammenligninga med Hellbillies et definitivt kvalitetsstempel. Popkunst. «Se på et tre» er nesten like fin. Ungdommen vil antageligvis mene at den er like gammeldags som Alf Prøysen og Bjarne Amdal, men det er ikke så nøye.
Jeg liker at det kommer «Enda en sang fra deLillos», og dette er nok et veldig fint album fra deLillos. Men bandet er i ferd med å bli litt som Rolling Stones. Det er liksom ikke så nøye å høre de nye sangene. Kanskje er det dette de tenker når de synger: «Heller dumme ting/Enn ikke noen ting»?
Beste låt? «Bare gråte» - midt mellom Tom Petty og Paul McCartney.
deLILLOS
Dum som et menneske
Drabant Music
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
