Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Stein Ørnhøi – den gjenstridige sosialisten

Antageligvis er han sjølveste storbonden på venstresida i norsk politikk de siste 60 åra.

Stein Ørnhøi kan mene så mye han vil at han tilhører et slags «sentrum» i sitt eget parti. Det kan hende han har rett, men da er dette også sant: En mann i sentrum, kan så menn være en mann i strid. Stein Ørnhøi har vært en politisk kjempe, i hele sitt politiske liv. Stein Ørnhøi er antitesen av SF-høvdingen Finn Gustavsens berømte personkarakteristikk: "Politikere er de eneste mennesker som kan stå oppreist uten ryggrad."

Jeg er heldig nok til å ha bli litt kjent med Ørnhøi. I en periode da det så ut som om både Rødt og SV kunne havne under sperregrensa, deltok vi på noen møter sammen. Omstendighetene rundt disse sammenkomstene lar jeg av lettfattelige årsaker ligge. Men det tok meg nøyaktig to sekunder å forstå at Stein Ørnhøi var en mann det fint går an å snakke med.

Her er mye hyggelig historieskriving, som fortellinga om da gymnasiasten Stein fikk ekstrajobb på jernbanen – og stolt kunne vise fram lønnsslippen som viste at han hadde tjent nesten halvparten av hva faren casha inn, og han var i heltidsjobb! Jeg nøyer meg med dette; konstaterer at Stein Ørnhøi har solid arbeiderklassebakgrunn – og går over til politikken.

Mye av Stein Ørnhøis politiske virke har kommet til å dreie seg som forsvarsspørsmål. Merkelig nok – ikke minst med tanke på at han tidlig i sin karriere gikk inn i et parti som i stor grad var tufta på Nato-motstand og antikrigs-arbeid. Sosialistisk Folkeparti (SF) ville aldri sett dagens lys, om ikke Arbeiderpartiet hadde «tukla med atomparagrafen» (Einar Gerhardsen).

For mange har SF og seinere SV vært mer eller mindre synonymt med fredsbevegelsen. I moderne tid har jeg lært meg at så ikke er tilfelle. Når ledelsen i dagens SV blir spurt om forsvarspolitikk, ender det alltid med at partiet vil «ha mer til forsvar». De vil riktig nok ha «bare» 48 kampfly av typen F-35 - ikke 52 som regjering og storting har bestilt – men dette blir liksom ikke «fredspolitikk» mot «militarisme». F-35 er tidenes teknologiutviklede krigsmaskin, som kan føre atombomber!

SVs standpunkt blir heller ikke mer forståelig av det faktum at Stein Ørnhøi før Stortinget hadde gjort sitt vedtak spiste middag med lobbyister for svenske JAS Gripen på Statholdergaarden. Dagbladet satt på bordet ved siden av, og skandalen var et faktum.

Før regjeringsdannelsen i 2005, da SV for første gang i historien gikk i regjering, uttalte Ørnhøi at Norge ikke har råd til å kjøpe amerikanske jagerfly – «verken økonomisk eller politisk». Men hans ønske var altså at Norge skulle kjøpe svenske jagerfly. Som om amerikansk eller svensk industri var vesentlig, vil mange si. Kritikerne vil formulere det sånn: Ørnhøi burde jo gått i spissen for at vi ikke skulle velge nymotens bombefly! Ikke amerikanske! Ikke svenske!

Noe skjedde åpenbart på veien når det gjelder Ørnhøis syn på forsvarspolitikk. Da han ble innkalt til førstegangstjeneste i 1955, møtte han på en klar betingelse – at han fikk tjenestegjøre i saniteten. «Bare saniteten var etisk akseptabelt for sosialister.» Da han seinere ble innkalt til brigadetjeneste på Sessvollmoen, ble han kompanitillitsmann (selvfølgelig) og korporal. Kanskje var det her helomvendinga skjedde? Den som førte til at han i 1982 søkte opptak til Forsvarets høyskole? Og som seinere ga ham plass i «Forsvarskommisjonen av 1990» - leda av den svorne Nato-tilhengeren Kåre Willoch?

Ørnhøi og kommisjonens leder ble faktisk så gode kompiser at Willoch med frue noen år seinere var gjester hos Ørnhøis i Spania. Dette nevner jeg ikke for å mistenkeliggjøre Stein Ørnhøis forsvarspolitiske standpunkt, heller for å synliggjøre hans helt særegne evner til å bygge broer. Jeg tror Willoch og Ørnhøi, trass i ulikt politisk ståsted, traff hverandre i kraft av gjensidig forståelse og respekt - og ikke minst fordi de begge er «likandes karer».

På sida av politikken kan Ørnhøi se tilbake på en lang karriere som regissør i NRK. Prisbelønt for serier om Quisling og 1814 - men likevel en karriere fylt av kontroverser. En hel sesong dro han som reporter på selfangst ved Newfoundland – der Brigitte Bardot protesterte mot selfangst, iført minkpels!

I sin tid i NRK ble Ørnhøi leder av NTL – til stor glede for sin far handla det om en «LO-organisasjon». «Gule» fagforeninger sto ikke høyt i kurs på denne tida. Omtrent på samme tid - etter at SF hadde gjort et katastrofevalg i 1969, og etter bruddet med det som seinere ble SUF(m-l)/(AKP(m-l) - ble Ørnhøi innkalt til et møte med daværende partisekretær i Arbeiderpartiet, Ronald Bye. Noen snakka sammen om å slå sammen Arbeiderpartiet og SF, og for å vise at dette ikke var noe solospill fra partisekretæren stakk formann Trygve Bratteli hodet inn døra – før han uten å si et ord raskt snudde på foten og lukka døra etter seg. Opptrinnet var likevel ikke til å misforstå – dette møtet var «godkjent».

Dette var langt fra første gang Stein Ørnhøi var involvert i tenkelige eller utenkelige former for samarbeid, heller ikke siste gang. I samlingsprosessen som førte fram til dannelsen av Sosialistisk Venstreparti kom han til å spille en sentral rolle. I kjølvannet av brakvalget Sosialistisk Valgforbund gjorde i 1973 - 11 mandater på Stortinget, som følge av nei-flertallet i folkeavstemninga i 1972 - skulle man forsøke å samle kommunistene i NKP, de sosialdemokratiske «utbryterne» i Arbeiderpartiet, uavhengige sosialister, og SF’erne i ett og samme parti. For å si det enkelt: Dette var en oppgave av helt andre dimensjoner enn de står overfor, de som vil slå sammen SV og Rødt! Kunne noen andre enn Stein Ørnhøi framforhandla en løsning som gjorde at NKP fikk førsteplassen i både Hedmark og Nord-Trøndelag i 1973?

Dette høres i dag fullstendig crazy ut: I 1974 deltok daværende SF-leder Stein Ørnhøi på den 11. kongressen til Romanias kommunistparti, sammen med redaktøren i NKP-avisa Friheten, Arne Jørgensen. Men da gjelder det å ikke være historieløs. I 1980 ble Romanias diktator Nikolai Ceaucescu – henretta sammen med sin kone i 1989 – tildelt St. Olavs Orden av en regjering leda av Arbeiderpartiets Odvar Nordli.

Stein Ørnhøi har alltid vært «folkebevegelsenes» mann, i skarp motsetning til for eksempel mangeårig SV-leder Erik Solheim, som mente det viktigste var «å være på tv». Så hva var vel mer naturlig enn at samene som protesterte mot utbygginga av Altavassdraget fikk gå på do i Stortinget – som gjester av stortingsrepresentant Ørnhøi?

Ørnhøi var i praksis leder for Nei til EU fra 1992 fram mot folkeavstemninga i 1994, der folket nok en gang sa nei. I innspurten pøste organisasjonen ut penger, koste hva det koste ville. Resultat: 7,2 millioner i manko. Stein Ørnhøi fikk den tunge jobben med å samle inn penger; han ville ikke ha det på seg at han leda en organisasjon som ikke gjorde opp for seg. Han lyktes på sin tiggerferd, og fikk penga han ønska seg over alt - med ett unntak: «RV-erne betalte aldri ett øre. Aldri. De tok ikke ansvaret.»

Ørnhøi var i prinsippet tilhenger av at SV skulle gå i regjering, på visse premisser – partiet måtte ha mellom 10 og 15 prosent av velgerne bak seg, ellers ville de bli spist av Arbeiderpartiet. Så vidt jeg forstår, mener han den dag i dag at regjeringssamarbeidet førte til at det var SV-ledelsen som gjenreiste Arbeiderpartiet – sammen med LO-leder Gerd-Liv Valla. (I dag er det kanskje ikke på sin plass å snakke om «gjenreisning» av Ap.)

I 1999 markerte Ørnhøi seg som skarp motstander av Natos bombing av Balkan, til tross for at vedtaket som lå til grunn for SVs støtte var befesta i stortingsgruppa. Problemet var, slik Ørnhøi så det, at vedtaket var i strid med partiprogrammet.

En lignende holdning inntok han når det gjaldt bombinga av Libya i 2011. Militæraksjonen hadde støtte i et FN-vedtak, men Ørnhøi mente likevel at Norge kunne og burde gå for en «tysk løsning» - stille seg «avholdende», og altså ikke delta i krigshandlinger. Det endte med at norske F-16 jagerfly slapp over 500 bomber over Libya, i en krig som kom til å handle om regimeskifte – stikk i strid med FN-vedtaket. Resultatet kjenner vi. Et land i fullstendig oppløsning. Stein Ørnhøi hadde rett.

Mener 84 år gamle Stein Ørnhøi noe om Russlands annektering av Krim? Selvfølgelig gjør han det – mannen er like klar i hodet som han alltid har vært. Hans forslag er at Krims befolkning skal få avgjøre dette i en FN-kontrollert folkeavstemning. Jeg er jammen tilbøyelig til å mene at Ørnhøi nok en gang står på rett side av historien!

En fornøyelig anekdote til slutt. I 2005 var Reiulf Steen valgt til nestleder i Attac. De jevnaldrende kjempene var blitt bedre kjent gjennom noen møter på Stortorvets gjestgiveri. De diskuterte blant annet JAS Gripen vs. Joint Stright Fighter (F-35), og ble enige om å kontakte LO-leder Roar Flåthen – en mann som ifølge Ørnhøi «var veldig interessert, bare ikke i mitt alternativ». Og den avgåtte LO-lederen? «Gerd-Liv Valla var ikke interessert i kampfly.»

Nei skulle du sett på maken, tenker jeg. Kanskje Stein Ørnhøi for en gangs skyld ikke var helt på hugget?

Stein Ørnhøi er grådig lei av at venstresida blir stilt til ansvar for alskens uhumskheter som er begått i sosialismens navn. I 2011 tar han således et grundig oppgjør med Civita-skribent Bård Larsen:

«Hvis Larsen og Civita skal fortsette sitt moralske korstog bør de la SV være. For i motsetning til Larsen og Høyre må ikke SV svare for terrorregimer i Latin-Amerika, bombing av Nicaragua, fascistiske regimer i Chile, Hellas og Portugal, militærdiktatur i Tyrkia og Sør-Korea, islamske mullaregimer i Midtøsten, Pol Pot eller millioner av drepte i Vietnamkrigen. Og vi skal slett ikke svare for nesten en million massakrerte kommunister i Indonesia. For ikke å snakke om Franco-Spania.»

Da har jeg kanskje bare glemt at han i 2011 ga ut ei kokebok? Ikke som veiledning til en eller flere Michelin-stjerner. Steins bok er veiledning til «hverdagskokken».

STEIN AABØ
Sosialisten – et portrett av Stein Ørnhøi
Res Publica

---

|