Kan vi stole på Oleg Gordijevskij?
Historien om spionen og forræderen Oleg Gordievskij er tidvis like spennende som en roman signert John le Carré. Men det fins mange måter å lese denne boka på, og noe av det som står her er dessverre beviselig fake news.
Oleg Gordijevskij var KGBs mann i London i ti år. Men i virkeligheten var han ansatt i britisk etterretning. Mot slutten av sin karriere, endte han opp i en stilling der han hadde tilgang til nærmest alt KGB satt på av informasjon om Vesten. Alt han i denne posisjonen fikk kjennskap til havna hos den britiske utenlands-etterretninga – MI6. En forræder av verste skuffe, som etter å ha hoppa av ble tildelt diverse britiske ordener. Offisiell gjest hos Margaret Thatcher og Ronald Reagan.
TIMES-journalisten Ben Macintyre rosemaler Gordijevskij fordi han aldri spionerte for penger. Oleg Gordijevskij var ifølge Macintyre blitt overbevist om at Vesten og «demokratiet» var Sovjetunionen og «kommunismen» ideologisk og politisk overlegen. Det kan godt hende Macintyre har rett i dette; at Gordijevskij mer var drevet av ideologi enn av penger. Han lever uansett fortsatt godt på de britiske skattebetalernes penger.
Det er fascinerende å lese om dagliglivet blant spionene. Om vi skal tro Macintyre – og i dette tilfellet tror jeg ham – er alt le Carré forteller om mystiske overleveringer av filmer, ulovlig kopiert materiale, avanserte «postkasser» etc. sannheten med stor S. Når Arne Treholt i en periode overleverte dokumenter til Gennadij Titov i all hemmelighet (dette har Treholt innrømt), var dette for Mikke Mus-operasjoner å regne – målt mot hva agentene holdt på med i London.
Etter 10 år som informant for MI6, ble Gordijevskij kalt hjem til Moskva. Noen i Kreml ante ugler i mosen. Gordijevskij så to muligheter. Å bli avslørt, og dermed få sin dødsdom av KGB. Eller å rømme til Vesten, og dermed til et liv i frihet.
Han valgte det siste, og lyktes. Fortellinga om hans flukt som delvis ble tilbragt i bagasjerommet på en MI6-bil - fra Moskva, via Leningrad, Vygorov, Hammerfest og Oslo, for å ende i London – er svinaktig godt beskrevet. Som sagt – som en god spionroman.
Men står Macintyres beretning til troende? Gordijevskij beskriver Nato-øvelsen «Able Archer» i 1983 som «det nærmeste verden var kommet etter Cuba-krisen» i 1962, en øvelse nesten ingen fikk vite om. «De lærde strides», for å bruke et forslitt uttrykk. Det samme kan sies om Gordijevskijs beskyldninger om at Labour-lederen Michael Foot (1913-2010) var betalt agent for KGB. Ingen har kunnet bevise dette – langt mindre at gruvestreiken i England i 1984-84 var finansiert av russerne.
Det meste av hva Gordijevskij via Macintyre beskriver som sannheter, er fullt av løse tråder i alle ender. Og Macintyre er i sannhet Gordijevskijs lydige talerør: «Denne boken kunne ikke blitt skrevet uten helhjertet støtte og samarbeid fra hovedpersonens side.»
Oleg Gordijevskij var sentral som informant i det som endte i spiondommen mot Arne Treholt i 1985. Og det er her jeg blir skeptisk, fordi Macintyre videreformidler «opplysninger» som beviselig er falske. Macintyre skriver: «Rundt 65 graderte dokumenter ble funnet i kofferten hans.» Her omtaler han omstendighetene rundt pågripelsen av Arne Treholt på Fornebu, 20. januar 1984.
Problemet er at mesteparten av disse «graderte dokumentene» viste seg å være kulepenner og annet materiale som aldri ble tatt inn i dommen mot Treholt. Ingen av dokumentene som lå i Treholts koffert var «gradert» - og Treholt var beviselig på vei til et møte med sin «føringsoffiser», general Gennadij Titov. Hva skulle han overlevere?
Disse passasjene i Macintyres bok reiser et presse-etisk problem. Ved ukritisk å gjengi historien om de «65 graderte dokumentene», bidrar forlaget til å viderebringe beviselig løgnaktige påstander. Burde ingen bjeller ringe - først hos oversetteren, deretter hos redaktøren, og til sist hos ansvarlig forlegger? Hva med i det minste en note, som fortalte at disse «opplysningene» beviselig er feilaktige?
Du kan lese mye om dette i min bok – «Det umulige pengebeviset».
Så hvor troverdig er Oleg Gordijevskij, gjenfortalt av Ben Macintyre? Er han kanskje fortsatt bare en sjarlatan, en notorisk løgner – i stil med hvordan han opptrådte gjennom 10 års virksomhet som forræder?
BEN MACINTYRE
Spion og forræder
Kagge
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.