Forfatterne tar alle forbehold, forståelig nok. For historien om Jostein er hinsides. Men er det grunn til å feste lit til innholdet? Det er det.
Det hele starter med at Jostein raner postkontoret der han sjøl er ansatt. En halv million i utbytte. Ranet blir aldri oppklart. Deretter går det slag i slag i et tempo man antageligvis må ha vært kontinuerlig på diverse upper’s for å for å kunne være deltaker i.
Jostein har aner i en jødisk familie med opphold i en KZ-leir under krigen. Han blir tidlig Palestina-venn, med sympati for den militante delen av motstandskampen. Han deltar i fredsoperasjoner i FN-regi, blir leiesoldat i Kosovo, har spionoppdrag for Israel, blir - uten helt å forstå det - massemorder i Bosnia.
På norsk grunn blir han en voldelig dørvakt hos restaurantkjeden Valentinos, samtidig som han utvikler et alvorlig narkotikaproblem. Han har kontakt med Young Guns, blir nær venn av Johnny Olsen som ble dømt for Hadelandsdrapene i 1981, deltar på hemmelige møter i nazi-organisasjonen Zorn 88, utvikler torpedojobben til å omhandle kidnapping, selger stjålne sykler, svindler med kredittkort, blir politi-informant – antageligvis er Eirik Jensen inne i bildet.
Politisk går han i retning venstre-terrorisme. Er på parti med Baader-Meinhof/Rote Arme Fraktion og den danske Blekingebanden. Der finner han meningsfeller som syns det var en dagligdags affære å rane banker – og det var ikke noen forbrytelse. De stjal jo på vegne av folket. Tok fra de rike, ga til de fattige. Robin Hood. Disse folka var ikke forbrytere, de var frigjørere.
For Jostein var tilværelsen som leiesoldat og venstre-terrorist to sider av samme sak. Samtidig opererte han altså i FN-uniform. Hadde palestinerne rett til å kapre fly? Selvfølgelig hadde de det.
Etter årelang narkotikaavhengighet og torpedovirksomhet, går han i tjeneste som Nato-soldag i Bosnia. Han knytter kontakt med den kosovoalbanske motstandsbevegelsen UCK, drar fra Libanon til London der han innføres i torturmetoder som waterboarding. Nesten Carl Gustaf Gilbert Hamilton. Men 12. januar 2005 får Jostein medalje av Forsvaret for deltakelse i internasjonale operasjoner!
Før han blir muslim, kommer Jostein i kontakt med restene av Stay Behind-gruppene som ble danna etter krigen. Der snakkes det om «Grogate» og en slags «fjerde tjeneste». Noen blir aldri ferdig med andre verdenskrig. Det fins et hemmelig våpenlager i en kjeller på St. Hanshaugen i Oslo.
Planla Jostein å ta livet av USAs president George W. Bush? Ja, det skulle skje med kniv, i heisen, der Jostein hadde tilgang som sikkerhetsvakt. Terrorisme? Ja, men det var jo det han ville. Å drepe George W. Bush, ville være et mesterstykke på linje med å ta livet av Adolf Hitler i 1939.
Finn Sjue er absolutt en mann verdt å lytte til. I mange år satt han i sentralkomiteen i AKP(m-l). Som journalist i Klassekampen, var det han som satte Jostein i forbindelse med overvåkningspolitiet. På den måten ble Jostein et slags bindeledd mellom ml-bevegelsen, POT (nå PST), nazi-organisasjonene og miljøet rundt Blitz.
Mange har gjennom åra forsøkt å skape et bilde av at AKP(m-l) lefla med ideer om venstre-terrorisme. Historien har bevist at dette er feil. Den norske ml-bevegelsen var skarpe motstandere av individuell terror – det være seg flykapringer, bankran eller mord på personer innen finanseliten. Men Jostein var altså medlem i denne bevegelsen – først i Rød Ungdom, deretter i moderpartiet AKP(m-l).
Sjue skriver: «Hadde lederne i Rød Ungdom visst hvor blodrødt dette medlemmet var, ville Jostein ha blitt sparket ut. Og hadde sentralkomiteen i moderpartiet Arbeidernes kommunistparti (m-l), AKP (m-l), visst hvilken politisk fantast de seinere slapp inn i rekkene, ville det blitt eksklusjon ved daggry.»
Videre: «I AKP(m-l)s ungdomsorganisasjon Rød Ungdom fantes det noen få enkeltmedlemmer som kunne karakteriseres som venstre-ekstreme. Men disse ble enten ekskludert eller forsøkt overtalt til å skifte standpunkt.»
Her stusser jeg. Jeg satt sjøl i ledelsen for Rød Ungdom i perioden det snakkes om. Jeg leda ungdomsorganisasjonen i Oslo, og var leder av internasjonalt utvalg på landsbasis. Ville jeg hørt om det, om noen ble ekskludert fordi de støtta venstre-terrorisme? Jeg vil mene det, men jeg hørte aldri om noe sånt. Hvis det skjedde, ville det være fint om Sjue kunne dokumentere det.
Da Mossad kom under vær med at Jostein var i gang med en slags sjølbiografi, fikk han trusler. Det skjønner jeg godt. For denne boka er en eksplosjon i bokhøsten. Jo Nesbø må i så måte for en gangs skyld finne seg i å havne på andreplass.
FINN SJUE/RONALD BYE
Ravnen
Solum Bokvennen
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.