Jo Nesbø, som de sier
Jo Nesbø er dritspennende. Mye action. Likevel er det en del som ikke stemmer denne gang.
Han lar Harry Hole hvile en stund, men han har skrevet krim utenom Harry-serien før. Og dette er virkelig noe helt annet enn Harry Hole.
Vi befinner oss i Os. Det kan hende jeg tar feil - men jeg tror ikke det er snakk om kommunen som ligger sør for Bergen, heller ikke den som ligger nær Røros. La oss side det er en oppdikta kommune som grenser til misfosteret av et fylke som i dag kalles Viken. Et sted i nærheten av Notodden og Kongsberg. Innlandet.
Opplegget ligner på plot’et i TV-serien «Mistenkt». En av bygdas stolte sønner vender tilbake, med en masterplan i ermet. Spa- og høyfjellshotell. Pris – 400 millioner. Hele bygda skal være eiere, via et finansieringssystem man vel må være tidligere aksjemekler for å konstruere. Ingen kan tape penger på investeringa. Alle skal bli millionærer! Hotell og hytter og sikkert etter hvert skiheiser! Os skal på kartet!
Miljømessig befinner vi oss i Karin Fossum-land. Språklig ligger Nesbø nå tett på en tjukk østlandsdialekt, mye mer enn i Harry Hole-bøkene. «Jeg skvatt så jeg dunka huet i undersida på motorpanseret. Tørka olje av fingra og så mot den lyngkledte fjellsida mens lyden rulla videre ut.» Det funker, og jeg ser glatt gjennom fingra med at han ikke helt holder orden på hivde og heiv.
Jeg-personen Roy framstilles i første del av boka som en veldig enkel ung kar, en tenåring som kan alt om fugler og biler. Han er sjef på en bensinstasjon - vant til å fylle diesel, pusse frontruter, steke boller og selge «Roger Whittaker’s Greatest Hits» til 30 kroner. Og kondomer og angrepiller.
Ettersom den dramatiske historien utspiller seg, «forvandles» Roy til en intelligent, etter hvert belest, beregnende ung mann med dametekke så det holder. Her er det noe som skurrer for meg. Figuren Roy blir vanskelig å få fatt på. Tidvis er han «en enkel arbeidergutt», tidvis blir han forfatterens intelligente talerør.
Er dette en slags familiesaga? Ja, men heldigvis fortoner familielivet seg for de fleste av oss noe mindre dramatisk. Jeg er ingen spoiler, men røper vel ikke mye om jeg sier at det begås noen mord i en roman skrevet av Jo Nesbø. Hva med å skalpere en mann for å sette skalpen på hodet, sånn at det skal se ut som om mordofferet kjører bilen? For deretter å partere liket? Men vit dette – innimellom er dette jævlig morsom lesning!
Hvor mye av dette som skal tolkes i form av «undertekster»? Vil Nesbø si noe utover rett og slett å underholde? Kanskje vil han si noe generelt om betydninga av familiebånd. Kanskje vil han si noe om hva som gjør folk til overgripere. Jeg veit ikke. Men jeg veit at som underholdning er dette prima vare.
Nesbø er en ordkunstner av rang. Han greier for eksempel å få det forslitte uttrykket «som de sier», det som kommer etter kommaet i daglig tale, til å funke – uten at det virker dumt eller påtatt. Tvert imot – det er elegant levert.
«Kongeriket» er som vanlig fylt av historiske, musikalske og litterære referanser. Men se så, om ikke selv Jo Nesbø kan snuble. Midt i boka lar han Roy lytte til THE Cream. Blues-giganten John Lee Hooker lagde riktig nok i sin tid et album han kalte «The Cream». Men Roy hørte ganske sikkert på Cream – en enkel trio bestående av Eric Clapton (gitar), Ginger Baker (trommer) og Jack Bruce (bass). De hadde aldri behov for å hete noe annet enn Cream.
JO NESBØ
Kongeriket
Aschehoug
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
