En spionroman på avveier
Et i utgangspunktet spennende plot blir sløst bort i … alt for mye. Kanskje burde Horvei tatt tak i de siste 20-30 sidene, og så skrevet hele boka om igjen?
Det er sånn jeg føler det. Avslutninga er god, og etterlater et ønske om fortsettelse. Men de drøyt 200 første sidene er for rotete fortalt. Henger det på greip, at den franske spionen er hemmelig elsker med både fortellerens kone og datter? Samtidig som den samme spionen leder fortellingas jeg-person ut i spionasje?
Jeg-personen er riktig nok både kunstmaler og forfatter. Men det får liksom være måte på. Kona er på vei opp i det politiske Norge – på vei til å bli utenriksminister. Vår mann kopierer alle dokumentene hun tar med seg hjem. Han spionerer for Russland, etter å ha blitt verva av en agent som nå er datterens elsker, en sjarmør som også etter hvert får datterens mor i seng … Som sagt – det blir for mye.
Innholdet er aktuelt så det holder. Notredame har brent ned. Utenriksministeren er i Paris for å diskutere Natos krav om 2 prosent av BNP til Forsvaret. Et politisk budskap? Jo flere spioner, jo mer fred? Akkurat som med atomvåpen – jo flere det er av dem, jo tryggere er vi?
Dette er en roman, og da er det meste lov. Men Horvei lar dessverre sine figurer uten innsigelser plapre videre om det umulige pengebeviset i saken mot Arne Treholt.
Et helt OK forsøk. Men boka burde vært skrevet om igjen, med utgangspunkt i de siste 20-30 sidene.
NILS GULLAK HORVEI
Agentsyndrompet
Cappelen Damm
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
