Tania Michelet har blitt dypt religiøs. I denne boka tar hun et saftig oppgjør med hvordan hennes oppvekst ble tilrettelagt, samtidig som hun aldri kan gi slipp på dyp kjærlighet til sin mor og far.
Hun har latt seg døpe i voksen alder: «Jeg går med Gud nå og prøver å tilgi og forstå … Jeg har hatt min beste tid noensinne etter dåpen.» Hun har lagt en ny plan, sammen med Jesus.
«Jeg ønsker bare å fortelle om mitt liv», skriver hun, og fortsetter: «Det er min tragedie at jeg ble født inn i dette revolusjonskaos hvor jeg ikke fikk puste.» Dette er sterkt kost, fra ei jente og ei relativt ung dame som lenge før hun fylte 50 satt igjen som foreldreløs.
Tania Michelet, Jon Michelets eldste datter, mener hun aldri fikk være seg sjøl som barn og ungdom, en oppvekst som ikke bare var prega av ‘68’ernes seksuelle revolusjon: «Jeg vokste opp i flere hjem, da både pappa og mamma giftet og skilte seg mer enn én gang. I disse hjemmene var religion erstattet med politisk ideologi, man snakket om revolusjon framfor hyggelige ferieopplevelser.»
Hun kritiserer «en bevegelse som ikke var åpen for andre livssyn». Mamma var journalist i Klassekampen før hun tok sitt eget liv. Pappa var i ferd med å bli AK(m-l)s første rikskjendis. Begge foreldrene mente Tania hadde godt av å gå på møter hos Røde Pionerer der de skulle rope «Ned med Nixon!» og «Heia Mao!»
Foreldrene var opptatt av solidaritet og moral, skriver Tania – «ikke ulikt mange kristne». Men hun mener altså at mamma og pappa var på ville veier. Tidlig på 80-tallet tilbragte Tania mye tid i Klassekampens lokaler, der mor Bente jobba. Der lærte hun folk i «bevegelsen» å kjenne. Redaktør Sigurd Allern blir beskrevet som en «maktmisbruker, spesielt overfor kvinnene»; Pål Steigan var «snill – men ble kanskje litt gæren på veien?»; undertegnede Rønsen beskrives som «en solstråle», men med en så brei dialekt at det var vanskelig å forstå!
Tania skriver om AKP’ere som fikk ordre om «å gå under jorda», hvilket er helt sant. AKP(m-l)s linje tidlig og midt på 80-tallet var at vi sto på randen av en ny verdenskrig, med den «oppadstigende supermakta Sovjet» som den utløsende faktor. Det er korrekt at m-l-bevegelsen organiserte seg for en framtidig motstandskrig med hemmelige celler.
Men Tania Michelet gjør etter min mening en feil når hun i dag skriver: «Om de noen gang faktisk rustet opp, altså skaffet våpen til sin bevegelse, tviler jeg på. Men jeg er ikke helt sikker.» Påstandene om bevæpning i ml-bevegelsen er framsatt i udokumentert form så mange ganger, og like mange ganger tilbakevist, at det synes unødvendig å bringe dem videre 40 år i ettertid.
Ble så Tania en meget spesiell tenåring? Nei – i hvert fall ikke på alle vis. Hun forelska seg i dobbel forstand i Zambia der stemor Torill styrte trykkerivirksomheten til frigjøringsbevegelsen SWAPO, hun ser fortatt «Grease» en gang i året, og elsker «Stompa». Jeg faller pladask for fortellinga om da den veslevoksne, obsternasige Tania pirka i sin far sosialistiske gener:
Jon elska å svømme, og gikk med planer om å bygge sitt eget svømmebasseng. Flott, mente Tania, som syntes et offentlig, privatfinansiert svømmebasseng i hagen var en glimrende idé. Hun ville døpe det Larkollen folkebasseng, og tilbød seg å ta ansvar for billettsalget … Der har’u den, pappa!
Tania fikk på mange måter en urolig oppvekst, med mange farfarer, stefarfarer, mødre og stemødre og stesøsken. Men nå har hun falt til ro, i samforstand med sin tro: «Det er grusomt, men sant: Når man blir foreldreløs, blir man også fri.» Sagt på en annen måte: «Gud skapte verden perfekt, vi har ødelagt den.»
Om pappa Jon skriver hun at han var utrolig sta, at han var en gåte – og at hun rett og slett ikke forsto seg på ham. Men det var Tania som holdt Jon i hånda da han pusta for siste gang. Hånda hans føltes som en klo: «Pappas dødsleie var noe som var med å tippe meg inn i tro. Han grep etter meg i dødsøyeblikket.»
Oppi all turbulensen tegner hun et nydelig portrett av både mamma og pappa: «Takk for at jeg fikk kjenne deg, mamma. Takk for at jeg fikk kjenne deg, pappa. Jeg elsker dere, og dere er i hjertet mitt for alltid når jeg nå vandrer videre. På min egen vei.»
Du behøver ikke være verken ml’er eller kristen for å bli grepet av denne fortellinga.
TANIA MICHELET
Min egen vei fra Mao til Gud
Vigmostad Bjørke
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.