Arild Rønsen

Til deg som vil forstå konflikten i Nord-Irland

Dette kunne vært ei historiebok om en borgerkrig som utspant seg i vårt nærområde i nær fortid. Men - ferdig med saken i og med langfredags-avtalen i 1998. Men nå er boligområdene rundt «fredsmurene» igjen under press. Kan Nord-Irland igjen settes i flammer?

Boka handler om the troubles – perioden fra slutten av ‘60-tallet til slutten av ‘90-tallet. Nord-Irland har godt under 2 millioner innbyggere, men de lå i krig med hverandre i over 30 år. Vel, konflikten mellom katolikker og protestanter har strengt tatt pågått siden Nord-Irland ble utskilt som politisk og administrativ enhet i 1921 – adskilt fra Irland.

Er det en religiøs krig? Det også, men det handler mest om kultur og om nasjonalisme. Hvilken nasjon skal nord-irene tilhøre? Katolikkene – republikanerne - vil gjenforenes med det uavhengige Irland. Protestantene – lojalistene – vil fortsatt være del av Storbritannia.

Nå ulmer det igjen i Nord-Irland. Hvorfor nå? Svaret staves sånn: Brexit. Som følge av at Storbritannia har meldt seg ut av EU, har Nord-Irland blitt liggende som ei inneklemt øy. «På toppen av» Irland, som fortsatt er medlem av EU, og med et lite stykke havområde over til ikke-EU-området England. Grensa mellom Nord-Irland og Irland har vært åpen – omtrent som Norge/Sverige – i flere tiår. Nå er tollbarrierene og grensekontrollen tilbake. Lojalistene føler seg svikta av London, mens republikanerne ser at muligheten for irsk gjenforening styrkes.

«Si ingenting» handler altså om the troubles, i all hovedsak sett fra republikansk side. Mer presist; stridighetene innad på republikansk side. Det som i dag er det politiske partiet Sinn Fein, var den gang IRA – en paramilitær organisasjon som ble splitta i to. The provisionals og the officials. De «offisielle» ville legge ned våpnene til fordel for fredelig parlamentarisk arbeid. De «provisoriske» sverga til fortsatt væpna kamp.

Hovedstaden Belfast hadde mot slutten av ‘60-tallet 350.000 innbyggere. Det ble naturlig nok bråk da lojalistene, en mobb leda av den ekstremistiske pastoren Ian Paisley, mente de hadde rett til å overta katolikkenes hus og leiligheter. Om det minner om israelske bosettere som stjeler husene til palestinerne på Vestbredden? Svaret er ja. Bygningsrester og glasskår ble til «belfast-konfetti».

Borgerkrigen eskalerte, helt inn i Bloody Sunday. Massakren er best beskrevet av rockebandet U2 i sangen «Sunday, Bloody Sunday», utgitt i 1983 på albumet med den talende tittelen «War». 30. januar 1972 ble 13 drept og 15 alvorlig skadd i en fredelig demonstrasjon arrangert av republikanerne. De som skøyt, var britisk «ordenspoliti», utsendt fra London. Okkupantmakta, ifølge republikanerne. Det er altså ikke uten grunn at katolikkene – uavhengig av fredsavtalen fra 1998 – nærer et dypt hat til alt som har med Storbritannia å gjøre.

Patrick Radden Keefe beskriver inngående internkonflikter i IRA, ikke minst hvordan enkelte familier ble destruert som følge av at en mor eller en søster eller en far ble ansett for å være angiver. IRA viste ingen nåde. Folk bare «forsvant», og de fleste henrettelsene ble aldri oppklart.

I ettertid skulle det vise seg at angiveriet i IRA gikk helt til topps. Freddie Scappaticci, lederen for den avdelinga i IRA som skulle finne angivere, viste seg å være organisasjonens største og viktigste muldvarp – han sto på lønningslista til de britiske myndighetene.

IRA-medlemmer ble fengsla over en lav sko, og førte i fengslet en hard kamp for å bli behandla som politiske fanger, som krigsfanger. De var ikke «vanlige forbrytere». Derfor nekta de å iføre seg fangedrakter, en kamp de etter hvert vant gjennom blant annet å smøre avføring på veggene i cellene og helle urin utover gulvene.

Gerry Adams, mangeårig leder av Sinn Fein, blånekta for at han noen gang hadde vært medlem av IRA. Men alle visste at han hadde vært sjefen. I en periode satt han sammen med en annen av lederne, Brendan Hughes, i det berykta Long Kesh-fengslet. De satt der sammen med Bobby Sands, unggutten som sultestreika seg til døde i 1981. Var det Gerry Adams som ofra både han og ni andre som døde i sultestreiken?

Etter at Gerry Adams var løslatt, ble båten til Lord Mountbatten sprengt i filler på den irske nordvest-kysten. Kalenderen viste 1979, samme år som Margaret Thatcher flytta inn i 10 Downing Street. Gerry Adams hadde offentlig tatt avstand fra bruk av vold i kampen for et forent Irland, men det meste tyder på at han deltok aktivt i forberedelse på attentatet mot Mountbatten.

Kampene gjennom the troubles førte til et slags evig fiendskap mellom gamle kamerater. Patrick Radden Keefe beskriver dette fra republikansk side, men beretninger fra protestantisk side viser at det samme skjedde der. Angivere skulle behandles uten nåde, de skulle henrettes – og det hendte ikke sjelden at «feil folk» ble tatt av dage. I 1971/72 ble 700 mennesker drept, svært mange av dem i interne vendettaer.

Volden kan blusse opp igjen i kjølvannet av brexit, og Patrick Radden Keefes bok er uvurderlig hvis du vil forstå hva denne krigen handler om. Du må gjennom over 400 tettskrevne sider, men du er et klokere menneske idet du lukker igjen boka.

Og vit dette: Innimellom er den spennende som en krimroman!

PATRICK RADDEN KEEFE
Si ingenting – En sann historie o mord og terror i Nord-Irland
Cappelen Damm


Share
|

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.