22. juli: Tonje Brenna tar det politiske oppgjøret
Det måtte komme. Var det virkelig «alle» som ble angrepet 22. juli? Eller er det viktig å forstå at terroristen i første rekke ville ramme AUF og Arbeiderpartiet?
Tonje Brenna var generalsekretær i AUF da Anders Behring Breivik gjennomførte sin massakre på Utøya. Hun beskriver marerittet som førstehånds kilde:
«Skuddene fortsetter, de er helt inntil oss nå. Nærmere og nærmere. Jeg klarer ikke å telle dem, de kommer tett i tett. Like over oss kommer en jente fallende, hun lander på ryggen med hodet halvveis ned mot oss. Avstanden er kanskje et par meter. Hun er død, tenker jeg.»
Dette er boka som beskriver hva «Utøya - 22. juli» gjorde på filmlerretet.
Tonje Brenna tillater seg også (etter mange år) å dvele ved alt som gikk galt. Hvor ble det av politiet? Under de forestående Heddadagene, spilles teaterstykket som har fått tittelen «03.08.38». Så lang tid tok det - fra bomba sprang i regjeringskvartalet til terroristen ble arrestert på Utøya. I mellomtida rakk han å ta livet av 69 mennesker, for det meste ungdom i tenåra.
Dette var dagen da alt gikk galt, ikke minst for politiet og resten av det vi gjerne kaller beredskapsetaten. Først var det noen som ikke fant en postit-lapp med registreringsnummeret på bilen Breivik kjørte i til Utøya. I motsatt kjøreretning kom opptil flere politipatruljer, som kunne ha stoppa mannen – om noen bare hadde funnet postit-lappen.
Når de først kom fram, visste ikke politiet hvordan de skulle komme seg over til Utøya – og valgte en kai mange hundre meter unna nærmeste utkjøringsrampe. Så toppa det seg, da båten beredskapstroppen satt i holdt på å synke – fordi de hadde lasta den for tungt …
For politietaten var det ikke noe som gikk galt 22. juli. Alt gikk galt. Om politiet hadde valgt rett kai, og en båt som ikke var nær ved å synke, ville livet til et titalls ungdommer vært redda. Og alle de 69 ville altså vært i livet om noen hadde lest en postit-lapp …
Når 10-årsdagen for massakren nærmer seg, vil Tonje Brenna gå videre. Vi kan ikke slå oss til ro med at dette var et angrep på «alle». Det var et angrep på demokratiet, selvfølgelig - men det var målretta. Midt i blinken sto AUF og Arbeiderpartiet.
Brenna er opptatt av språkbruken. 22. juli var ikke «en hendelse», en slags «naturkatastrofe». Terroristen var ute i politisk ærend. Mannen som hadde vært medlem av Frp i et tiår var ikke ute etter gamle partifeller. Han ville drepe «kulturmarxistene». I kikkertsiktet fant han Tonje Brenna og hennes venner i AUF.
Tonje Brenna beskylder Erna Solberg til å gjøre 22. juli til en «hendelse», fordi hun ikke sier ett ord om at dette først og fremst ramma sosialdemokratiet – i motsetning til for eksempel Knut Arild Hareide.
Brenna knytter ikke Fremskrittspartiet direkte til terroristen og hans handlinger. Men hun er klar på at Fremskrittspartiets retorikk med konsekvent å bygge barrierer mellom «dem» og «oss» gir næring til alle som deler terroristens politiske tankegods. Ord har mening. Ord fører til handling.
Brennas bok er en rystende fortelling om det som skjedde på Utøya 22. juli 2011. Minst like viktig er hennes politiske manifest.
TONJE BRENNA
22. juli – og alle dagene etterpå
J.M. Stenersens forlag
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.