God idé, men Helle Stensbak svikter litterært
Alt ligger til rette for den store krimromanen om den skitne fiskeindustrien. Det svikter dessverre. Ikke av politiske, men av litterære årsaker.
Hvis vi holder det politiske dramaet unna, er plotet velkjent. Sjefen i et stort konsern myrdes. «Butleren» stjeler offerets mobiltelefon, på kommando. Trippel lønn livet ut, for å holde kjeft. Men hvor ble det av testamentet?
Det handler om fentanyl-produksjon i Nord-Norge, et stoff som er hundre ganger sterkere enn morfin. Avtalene gjøres helt annet sted, like ved politihuset på Grønland i Oslo. Ja, delvis på NAV-kontoret.
Det blir intrikat når det kommer til hvem som skal overta konsernet. Jeg syns løsninga virker vel bråkjekk, men her strekker ikke denne anmelders kunnskap til. For alt jeg veit, kan ting skje på denne måten.
Helle Stensbak har skrevet en politisk krim. Flott, mener jeg. Vi trenger flere krimforfattere som i takt med Anne Holt, Gard Sveen og Kjell Ola Dahl finner grunnlaget for sine kriminalhistorier nettopp i politikken.
Helle Stensbak, økonom av utdannelse, skriver om utviklinga i fiskeindustrien. Noen ytterst få enkeltpersoner/foretak/konsern er i ferd med å tilrane seg den evige ressursen i havet. Fisken. Et gigantproblem! Hvorfor skal fiskeribaronene få alle penga fra en næring som jo høster av folkets eiendom?
Skulle ikke fiskeriene oppfattes på samme måte som vannkrafta? Og olje og gass? Vi snakker eierskap og grunnrente her – noe Stensbak åpenbart kan mye om.
Alt ligger med andre ord til rette for en super-krim. Hvorfor blir det ikke sånn? Det handler om språket. Og siden dette er litteratur, handler mye uomtvistelig om språket. Stensbak skriver enkelt, og det er for så vidt helt i orden. Et utall krimforfattere har levd på å skrive kort og brutalt, uten dikkedarer. Det makter ikke Helle Stensbak.
Tvert imot, er hun alt for pratsom. Store deler av boka er skrevet i direkte tale, samtaler som burde vært kutta til det halve. Minst. Forfatteren var tidligere aktiv musiker, og burde tenkt som så: Hvorfor skal en singel være fem minutter lang, når alt helst bør sies på to og et halvt minutt?
Det mest irriterende er bruken av «tre prikker» - altså for å markere at noen av de involverte tar et opphold i muntlig tale. Dette fungerer i muntlig tale, som på film, når folk virkelig snakker sammen - men ikke på trykk! Da ligner det plutselig på novellene i Allers.
Det sies at Helle Stensbak er i gang med en krim som tar utgangspunkt i fagbevegelsen. Spennende! Som mangeårig LO-ansatt er dette et tema hun selvfølgelig kjenner fra innsida. Men både forfatter og forlagsredaktør bør underveis ha dette i mente: Kapp. Less is more. Og i første omgang – få dette «tre prikker»-fenomenet ut av manus.
HELLE STENSBAK
Rød løper
Med fotografier av May-Irene Aasen
Gyldendal
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
