Nihilist Supremes vekst og fall
Går det an å skrive relativt klisjéfattig om tilstandene i et rockeband?
Jeg stiller spørsmålet, for her ligger fallgruvene i kø. Sex, drugs and rock’n’roll, ikke sant? Fuktige nachspiel, stjernevokalisten som er full på scenen, musikalske og romantiske intriger, sleipe management som bare er ute etter penger.
«Tonefall» inneholder alt dette, men debutanten Veie-Rosvoll sklir unna det åpenbare klisjéspråket i fortellinga om Nihilist Supreme. Ved hjelp av monsterhiten «Placeholder» slår de seg opp til å bli landets største rockeband – og her har forfatteren noe å gå på. Med mitt beskjedne innsyn i turnélivet veit jeg at tilstandene rundt DumDum Boys og Backstreet Girls er adskillig friskere enn hva Nihilist Supreme opplever.
De morsomste passasjene er gjengivelsen av radiointervjuer med bandet. For er det noen som virkelig velter seg i klisjeer, så er det musikkjournalistene - oftere i radio enn i trykt presse, faktisk. Hvem kom opp med riffet? Vil dere si at låta er resultat av et fullverdig bandsamarbeid? Hva med synth-lyden?
Hovedpersonen er Simen Marbo, gitaristen og vokalisten som kom opp med «Placeholder». Eller gjorde han virkelig det? Hadde han, uten å være klar over det, stjålet det aller meste?
Det er muligens riktig å si at fortellinga inneholder tre hovedpersoner. Den fallerte radio-DJ’en Jacob Reiner og kunstrock-geniet Einar Steenberger er nemlig også viktige for handlinga. Bestekompiser, men så blir det noen damegreier.
Vi får være med Nihilist Supreme verden rundt, men miljøskildringene av et rockeband på verdensturné burde Veie-Rosvoll fått mer ut av.
Simen, Jacob og Einar møtes mot slutten til en alt annet enn happy ending i Italia. Men romanen er mer enn godkjent.
ANDREAS VEIE-ROSVOLL
Tonfefall
Cappelen Damm
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
