Hjemmekontoret: For ei artig, lita bok!
Forfatteryrket er per definisjon ensomt. Men under pandemien fikk plutselig nesten alle hjemmekontor.
De skriver om det på hver sin måte - under redaksjonell ledelse av Lars Saabye Christen, som også gir sitt litterære bidrag. Vigdis Hjorth, Dag Solstad, Agnes Ravatn, Kjartan Fløgstad, Olaug Nilssen, Jan Kjærstad, Selma Lønning Aarø, Cecilie Enger, Thorvald Steen.
Thorvald Steen velger å omtale sitt hjemmekontor under en flytyr til Dublin (!), mens Vigdis Hjorth kan fortelle at hun en gang hun hadde skrivekløe rett og slett fant et offentlig toalett der hun klistra en post-it lapp på utsida av doskåla: Out of order.
Mitt bidrag ville gått omtrent sånn.
Helt siden publikasjonen jeg i mange år har vært redaktør for, musikkavisa PULS, ikke lenger hadde penger til å holde seg med en fremmed kontoradresse har jeg hatt hjemmekontor. Jeg må si at jeg trives godt, selv om jeg akkurat nå mistrives. Jeg titter nemlig på en haug med bøker som ligger på bordet ved siden av meg. Bøker jeg på forskjellig vis har bidratt til. Som forfatter, som oversetter, som redaktør. Vålerenga, David Beckham, Neil Young, Madonna, Beatles vs. Stones, ei bok om de aller heteste nabo-oppgjørene i fotball – «Fiender til vi dør».
De har ligget der og plaga meg, i hvor lang tid? I minst et halvt år. Hver gang jeg ser på haugen, tenker jeg hvor dust det er mulig å bli. De ligger der, fordi jeg skal ha dem inn i CV’en min i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Mitt tips er at det vil ta meg en halvtime, maks, å få dem inn i systemet. Problemet er at jeg rammes av hva Agnes Ravatn kaller prokastinering – «å utsette gjeremål me uansett veit me må utføre før eller seinare».
Hvor kjedelig er det ikke å fylle ut skjemaer? Og når du tror du har fylt ut alt riktig, får du ikke da alltid beskjed om at mist ett felt er feil eller mangelfullt utfylt? Rød skrift! Gå tilbake til start! Det føles nærmest som i Monopol – «gå rett i fengsel»!
Det er da jeg snur meg til venstre, der jeg finner – Paul McCartney! Han henger på veggen min, ikke i form av en poster, en plakat liksom. Nei, Macca dekker hele fuckings veggen min. 2,5 ganger 3,5 meter, noe sånn. Min gode venn Vidar Ruud har tatt bildet, som jeg har fått forstørra. Jeg flirer hver gang jeg ser McCartney rett inn i øya. For en mann! tenker jeg. Og den dårlige samvittigheten for titlene jeg skulle ha ført inn i et komplisert skjema forsvinner som dugg for sola.
Noen som lever av å skrive må ha stillhet og ro rundt seg. Kaffe eller te, en sofa å ligge og stirre i taket på når det butter i mot med skrivinga. Et glass vin. Jeg hygger meg gjerne med både kaffe, te og et glass vin, men først og fremst: Musikk. Jeg greier ikke å skrive ei linje uten å ha musikk i øra. Sånn har jeg hatt det siden jeg var tenåring. Mamma skjønte ingen ting av at jeg kunne gjøre lekser til tonene av Jimi Hendrix, The Beatles og Miles Davis. Når jeg skriver på natta, har naboene mine i vennlige toner fortalt meg at jeg bør bruke hodetelefoner.
Jeg jobber når jeg vil, men lørdag og søndag har hjemmekontoret mest karakter av et lesekontor. Fyldige utgaver av Dagsavisen, Aftenposten og Klassekampen på døra. Ja, jeg liker dem fortsatt i papir. Og en søndag uten kryssordet i Aftenposten? Det hender budordninga svikter, og det resulterer i en svært dårlig start på dagen. Kryssordet er jo dagens store glede – før Vålerenga byr opp til fest på Intility!
Nå kikker jeg bort på haugen av bøker jeg burde ha meldt inn til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Og som du forstår; de ligger der fortsatt.
Ok. Nå burde du vite omtrent hva denne boka handler om.
LARS SAABYE CHRISTENSEN (red)
Hjemmekontoret
Cappelen Damm
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
