Jeg mener, Odd Børretzen – wow!
I dag oversvømmes vi av podkaster, som egentlig ikke er noe annet enn et radioprogram. Alle – absolutt alle – som lager dem, burde få i hjemmelekse å lese denne boka, helst fra perm til perm. For Odd Børretzen lagde radio på alvor!
Odd Børretzen (1926-2012) ble popstjerne som 70-åring. I 1996 kom han opp med uforglemmelige «Noen ganger er det allright» sammen med komponisten og gitaristen Lars Martin Myhre. Toppen av «Norsktoppen» og toppen av VG-lista og toppen av – ja, helt på toppen av det norske folks ønskekonsert. Som John Lennon sa: - The toppermost of the poppermost!
Før det hadde Børretzen fôra det norske radiopublikumet med sine lune kåserier i en mannsalder. Uten musikalsk akkompagnement. Og tro det eller ei – da han starta, i 1960, ville han at «profesjonelle skuespillere» skulle framføre hans tekster! Rolf Søder ble satt til jobben, 23. mars 1960, og gjorde garantert en framifrå jobb.
Men noen må fort ha skjønt at Odd Børretzen var skuespiller. Vi snakker antageligvis om Otto Nielsen, sjefen i «Søndagsposten» i NRK. Kanskje oppdaga han fort at Børretzen var en type beat-poet, i familie med Jack Kerouack, Allen Ginsberg og William S. Burroughs?
I 30 år snakka Børretzen uten tonefølge, men hans tekster og hans framføring ropte jo på musikalsk følge. Thank God, må det være lov å si, for Lars Martin Myhre.
Kåseriene i radio hadde en makslengde på 4 minutter og 50 sekunder, men fra tid til annen hadde Odd så mye på hjertet at han måtte dele sitt kåseri over to søndager; det gikk litt saktere den gangen. Noen av kåseriene ble i 1968 publisert i bokform under tittelen «Det norske folks bedrøvelige liv og historie», og er derfor ikke inkludert i denne samlinga.
Jeg antar at Børretzen tidlig bevegde seg helt på kanten av hva som var «dagligtale» i landets eneste radiostasjon, NRK. Her får du et lite utdrag fra «Maritim epistel», servert det norske folk i 1964:
«En fullbefaren uteseiler kan utenat flere distinkt beskrivende uttrykk for damers forhold mellom navlen og knærne enn det finnes deler i en seks-sylindret bensinmotor. Det er som et under og mirakel.»
Han snakka mye om unge sjømenn, og ga dem navn etter steder de kom fra (omtrent som i «Stompa & Co»). Her har du den kortfatta historien om jungmann Bergen, «som har en erotisk fortid, saftig som en moden tomat. Hva Bergen ikke har bedrevet med damer, fra Laksevåg til Ras Tanura er ikke verdt å nevne. Det er heller ikke verdt å nevne hva Bergen har bedrevet med damer, fra Laksevåg til Ras Tanura.»
Syns du at du hører kåserikunstneren? Redaktør Lars Ulseth har vært nøye med å kursivere alle orda Børretzen la ekstra vekt på – og det funker.
Dette har blitt en 50 år lang historiebok, med refleksjoner om stort og smått. Ingenting var for smått for Børretzen, ingenting for stort. Men alltid på kornet. Under tittelen «Fremskritt» serverte han i 1966 noen funderinger om de nye jet-flyene og deres kapasitet:
«Og Jet-passasjerfly må vi ha, om vi så skal rasere 25 prosent av dyrkbart areal for å få store nok landingsplasser. For ingen kan stansen utviklingen, og Gud hjelpe den som prøver. Og da kan vi komme 2 timer hurtigere til USA, og hvor mange av oss har ikke behov for å komme 2 timer hurtigere til USA?»
Han kunne få sagt det! som mange ganske sikkert sa på den tida. Som da han snakka om vedtatte normer som på ingen måte kunne utfordres:
- Smak og behag kan ikke diskuteres
- Fjernsynsprogrammene er dårlige
- Jakten på statussymboler er forkastelig
- Svensker er stive og høytidelige
- I gamle dager hadde alle god tid
- Latinere er livsglade og festlige
- Nordmenn er kjedelige
Småsnakk kan være viktig. Jeg mener, som han skriver under nettopp denne tittelen:
«Vi hørte nylig om en mann som hadde oppnådd berømmelse ved å skrive og utgi Beethovens ‘5. symofni i C-moll’ baklengs. Vi kom da til å tenke på at Beethoven selv, han kunne sitte der og oppnå berømmelse ved å skrive og utgi ‘5. symfoni i C-moll’ forlengs, og det viser igjen hvor mye lettere folk hadde det i gamle dager. Det skulle liksom så mindre til, den gangen.»
Børretzen elska å harselere med tilgjorte feinschmeckere, som han ikke hadde mye til overs for. For hva er egentlig galt med kjøttkaker og stua kål?
Det nærmer seg jul, og da skal Oslo kommune forære London et juletre som skal plasseres på Trafalgar Square. Hva om, undrer Børretzen – om bystyret i Santo Domingo ville gi bananpalmer for å plassere dem på Stortorget i Oslo? Eller om kommunestyret i Bangkok tilbød Trondheim en fire tonn ustoppa elefant?
«Finnes det en formel for å skape latter?» spurte Odd Børretzen søndag 18. februar 1968. Dette er ei over 400 sider lang bok som kan, og helst bør, leses stykkevis og delt. Har du en i familien som er flink til å lese høyt? Forbered deg i så fall på at han eller hun må ta seg noen pauser underveis. Det er ikke lett å lese høyt samtidig som man gapskratter.
Jeg har ikke kommet lenger enn til slutten av 60-tallet, men skjønner at jeg sitter med en juvel av ei bok i fanget. Jeg veit ikke om det fins en Bragepris under kategorien «Å samle Odd Børretzens radiokåserier i bokform». Hvis den ikke fins, bør den opprettes snarest.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
