Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Bono: «Jeg kan ikke forandre verden. Vi kan.»

Bono har skrevet en overveldende fortelling. Om seg sjøl, om sin familie, om bandet sitt, om verden – om alt, egentlig. Og over alt ruver kanskje Gud?

Jeg har brukt temmelig nøyaktig ett døgn på å lese Bonos selvbiografi. Jeg har lest den i ett strekk, til hvilket soundtrack? Gjett – jeg har hørt alle U2-skivene mens jeg har lest, og gjenoppdaga at de nesten har lagd bare bra album.

Jeg kommer til å tenke på min gode kollega Tom Skjeklesæther, som en gang skreiv noe sånt som at «hvem vil savne U2»? Jeg mener, «Achtung Baby» - er det mulig å komme unna dette som et av tidenes beste rocke-album?

Bono: «Vi ville ha én fot i den analoge verden og én i den digitale. Én fot i fortiden og én i framtiden.» Året var 1991, og de lyktes – for å si det forsiktig.

Bono tar oss med gjennom tre scenarioer. Familien – Bandet – Livet som aktivist. Ikke minst bruker han mye spalteplass på sine mange venner blant superkapitalistene: «Kapitalismen er ikke umoralsk, men amoralsk. Den er brutal, et vilt dyr som trenger å bli dressert til å gå pent og tjene oss.»

Og han kom tett på dem – Bill Gates, Steve Jobs, Warren Buffet. Samtidig som han nesten kunne gå ut og inn av Det hvite hus som han ville. Han likte nok Obama og Clinton bedre enn George Bush Jr. Men han skjønte at han måtte holde seg inne med den som til enhver tid regjerte i Washington DC. En pragmatismens mann. Som sørga for hundretusenvis av dollar, fra Det hvite hus til verdens aller fattigste – ikke minst i form AIDS-medisiner.

Gapte han over for mye? «Jeg holder meg ikke i egen kjørefil, men jeg vingler ikke over hele veibanen heller. Du kan si at jeg flyr ballong over et svært interessant landskap.» På veien gikk han ikke av veien for å gå til sengs med Rupert Murdoch og Fox News. Skal du samle inn penger, så skal du samle inn penger.

Fins det noen superkjendiser som ikke kjenner Bono? Neppe. Du får korte historier om mange av dem. Beyoncé, Alicia Keys, Paul McCartney, Frank Sinatra, Tony Blair, Desmond Tutu, Johnny Cash, Harry Belafonte, Pavarotti, Nelson Mandela – you name it.

Bob Dylan ble Bono kjent med da han ble prikka på ryggen, med spørsmål om vedkommende kunne få en autograf? Autografjeger – Bob Dylan. Så spilte det et parti sjakk. Og fantes det en hemmelighet bak det faktum at Prince hadde for vane å forsvinne fra en restaurant ved å hoppe på fra bord til bord før han kom til utgangen? «Folka hans», som ingen visste hvem var, holdt i bordkanten …

Dette er ikke en «sex, drugs & rock’n’roll»-fortelling. Men Adam Clayton får sitt pass påskrevet, uten at det virker som utlevering. For dette er sikkert: Bono elsker kameratene i bandet sitt. Som han elsker sin livslange bestevenn, kona Ali.

Bryllupsreisa gikk til Jamaica, der sjåføren selvfølgelig snakka om Bob Marley: «Dere
vet at Bob kjører BMW bare fordi det er en forkortelse for bandet hans? Bob Marley and the Wailers!»

Bono er ikke «litt religiøs», som å gå i kirken på julaften. Han er seriøst troende: «Gjør oss nyttige, kjære Gud. Vi er til disposisjon. Hvordan kan vi være til nytte her i verden?»

Men han problematiserer også: «Men om troen min er en krykke, vil jeg kaste den. Jeg vil heller falle over ende. Jeg håper Gud er med oss som har et så komfortabelt liv, men jeg VET at Gud er med de fattigste og mest sårbare. I slummen og i pappeskene som de fattige må late som er hjemme. Og når jeg synger, strekker jeg armene ut i natten, strekker meg for å gripe tak i en annen hånd.»

Noe jeg savner? Ja, han kunne ha vært stor nok til å nevne at U2 faktisk stjal halve «The Sun Always Shine On TV» fra a-ha, og det stemmer absolutt ikke at Josh Homme er trommeslager i Eagles of Death Metal og Queens of the Stone Age (forhåpentligvis en forlags-blunder).
Visste du at U2 ber sammen, i forkant av hver konsert de holder? Bono: «Sanger er mine bønner.» De forkasta forresten i utgangspunktet «With Or Without You», fordi den var for «pop».

Dette er en murstein; du skal gjennom godt og vel 500 sider. Men det er verdt det, og vel så det. Dette er U2 fra innsida, fortalt av frontmannen – en fyr som kom til å bety så mye for så mange, og som er veldig klar over hvor privilegert han er.
De forkasta forresten i utgangspunktet «With Or Without You», fordi den var for «pop».

Dette er en murstein; du skal gjennom godt og vel 500 sider. Men det er verdt det, og vel så det. Dette er U2 fra innsida, fortalt av frontmannen – en fyr som kom til å bety så mye for så mange, og som er veldig klar over hvor privilegert han er.

---

|