Eigil Berg – en eventyrlig god historieforteller
Like mye som Eigil Bergs bok er historia om Eigil Berg, er den historia om livet i norsk pop og rock – fra den spede begynnelse på slutten av 50-tallet og helt fram til i dag.
Han beskriver seg sjøl som en heldiggris – tenk å få vokse opp med Elvis, Chuck Berry, Bob Dylan, The Beatles og Rolling Stones som lydspor!
Lenge før han nådde «voksen» alder på kino, fikk han også innsikt i filmer med 16 års grense. Den gang da, på 60-tallet, fantes det faktisk «bygdekinoer» i Oslo. De lå på Løren, Lilleaker, Røa og Godlia – mens tenåring in spe Eigil Berg som oftest fant veien til Grefsen kino, bedre kjent som «Svetter’n». Der var det nemlig alltid mer enn fullt, så ungdommen sto langs veggene og satt foran de første benkeradene. Hvorfor 11-12-åringer kom inn på voksenkino? I motsetning til de kommunale kinoene i regi av Oslo kinematografer, var «bygdekinoens» eneste inntektskilde salget av billetter … Da blei det plutselig ikke alltid så nøye med legitimasjon.
Eigil Bergs musikalske karriere starta i guttekoret Olavsguttene, der han raskt tok plass i solistavdelinga. Da var det enda mange år til han skulle fronte bandet de etter hvert kalte Morgans. En gang hadde de en oppvarmer som kalte seg Finnovan – Finn Kalvik, som åpenbart var inspirert av Donovan.
Han øser av gode historier om konserter; om livet som gatemusikant; om å finne veien til konserter med utenlandske celebriteter. Så utrolig mye Eigil Berg kan om popmusikkens historie!
Det er morsomt å lese hvorfor han ble skuffa over «Hey Jude». Etter at The Beatles (først og fremst John Lennon) hadde levert «Strawberry Fields Forever», «I Am The Walrus» og «A Day In The Life» kom de nå med «bare enda en god poplåt». Og hvorfor var den sju minutter lang? Fordi halvparten av sangen var na-na-na-na … Unnskyld! mente unge Berg – her hadde han venta seg mye mer! For hadde ikke John Lennon vist at nå var alt mulig i popmusikalsk forstand?
Eigil Berg vil for alltid være knytta til sitt kjære New Jordal Swingers (NJS), et band mange mener er litt «johan» - «Nå må’ru slutt’ opp med å se på meg sånn», liksom? En historisk kortslutning, for sannheten er at NJS var et kjempebra pop-orkester! Hvilket deres legacy forteller alt om. Antallet gullplater og førsteplasseringer på Norsktoppen er nærmest umulig å telle.
Seint på 70-tallet gjorde de rundt omkring 200 konserter i året, og du tildeles ikke tre «Greatest Hits»-album uten å ha solgt mange skiver. Og hvem åpna Oslo konserthus, Drammenshallen og Grieghallen? NJS. I 15 år holdt de det gående nærmest som husorkester i Konserthuset - der Åge Aleksandersen, Øystein Sunde og alt som kunne krype og gå av det norske stjernegalleriet var gjesteartister.
NJS var så gode musikere, at de ble hyra som backingband av artister som Bill Haley («Rock Around The Clock»), Jahn Teigen og Elvis-kompet James Burton, Scotty Moore og D.J. Fontana. Hvem satt på pianokrakken da Chuck Berry spilte i Oslo i 1989 og 1993? Eigil Berg. Hvilken norsk musiker har spilt firehendig piano med Chuck Berry? Eigil Berg.
Lyser det kanskje også en del cred av å ha levert «Long Distance Man» til Bigbang og «Laura Mills» til Paal Flaata?
Ved siden av sitt artistliv, har Eigil Berg også vært særdeles aktiv i organisasjonslivet. Jeg gidder ikke å definere forkortelsene (du får lese boka), men han har satt sine dype spor i FOT, NOPA, TONO, Spellemannkomiteen, Statens stipendkomité, Kunstnerrådet, GramArt. Styregrossist.
24 år etter utgivelsen, ble Bergs «Rock Machine» kåra til «tidenes Norsktopplåt», en rein Elton John-pastisj. Og da blir du kanskje ikke overraska over å høre at han har vært i dype «toneart-diskusjoner» med Stephen Ackles og Petter Baarli? Det er stor forskjell på H-dur og B-dur, selv om det bare ligger en halv tone i mellom!
Her fins et par skjønnhetsfeil, som at han mener Sex Pistols ga ut «Never Mind the BULLOCKS» og at han ikke veit at San Francisco skrives sånn – med to C’er. Det vesentlige er imidlertid at han viser seg fram som en kjempegod forfatter. Og enda mer vesentlig: I «Formateringsblues» går han løs på formateringshelvete i NRK. Når skal noen på alvor ta fatt i dette uvesenet?
Boka er full av morsomme amatørbilder, og hvis du lurer på hvem som er på Topp 3 hos Eigil Berg går svaret sånn: Elvis, Ray Charles, Bob Dylan.
Helt til slutt tillater jeg meg å stille et spørsmål. Eigil Berg påstår at Miles Davis en gang ble nekta adgang til en nattklubb i Oslo. «Kjæm itj inn her i olabuks!» skal dørvakta ha sagt. Mon det, tenker jeg. Miles Davis var kjent som en mann som var usedvanlig nøye med hvordan han kledde seg. Miles i denim? På vei inn på nattklubb i Oslo? Miles var i Oslo to ganger i sin karriere, først i 1971 da han spilte i Chateau Neuf, seinere to ganger midt på 80-tallet da han inntok scenen på Sardine’s.
Kan det hende dette er en vandrehistorie, som forveksles med den gang Rod Stewart ble nekta på nattklubb i Trondheim?
Dette må vi få klarhet i, og finn gjerne ut av det mens du leser «I musikkens tjeneste». Eigil Berg har nemlig skrevet ei tvers gjennom fenomenalt fin bok!
EIGIL BERG
I musikkens tjeneste
Falck forlag
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
