Bind 7 av «Millennium» - to be continued
Det åpner med et helt uforståelig lystmord. Men etter hvert faller brikkene på plass. Den sjuende boka i Stieg Larssons «Millennium»-univers er her. Er den verdt å lese?
Den eventyrlige historia rundt «Millennium» fikk sin start gjennom tre sagnomsuste romaner, utgitt mellom 2004 og 2006. Alle publisert etter forfatter Stieg Larssons død. I perioden 2015-2019 kom tre historier der David Lagerkrantz spant videre i Larssons univers.
Bøkene til Lagerkrantz var gode, om ikke «helt där» - og kom i kjølvannet av en sørgelig familiekonflikt om rettighetene til Stieg Larssons legacy.
Nå har Karin Smirnoff tatt over stafettpinnen, og det meste tyder på at en ny trilogi er underveis. Hun har i forkant gjort braksuksess med trilogien om Jana Kippo. Hun skal ha solgt 100 millioner bøker på verdensbasis. Jeg har dessverre ikke lest noen av dem, men har skjønt at handlinga foregår langt pokker i vold oppe i Nord-Sverige.
Til dette landskapet tar hun oss også i «Havørnens skrik». Rovaniemi/Jokkmokk. Det tar litt tid før du får grep om persongalleriet, men allerede på side 18 sitter Mikael Blomkvist med en øl på Stockholms sentralstasjon, på vei nordover. Og hvem befinner seg i området? Ikke overraskende, Lisbeth Salander – hun dukker opp på side 77.
Lisbeth jobber stadig som dataekspert for Milton Security, mens Blomkvist depper over at «Millennium» er ferdig som papirmagasin. Pod er liksom ikke det samme – «uten Millennium er han ingen».
I Rovaniemi – Santa Claus Village - planlegges gruvedrift. Til lokal motstand, som egentlig aldri kommenteres, men likevel. Reindrift; samenes rettigheter; hydrogen; batterier … Alt som har med miljøkampen å gjøre – som tatt ut av kampen om Finnmarksvidda.
Selvfølgelig fins det også et asylmottak her, hvorfra en MC-bande har greid å organisere utstrakt menneskehandel. «Menn som hater kvinner» - indeed - der en sadist av en mann i rullestol sklir perfekt inn i handlinga.
Blomkvist kommer til Rovaniemi for å delta i sin datters bryllup, mens Salander blir bedt om å ta hånd om en niese hun aldri tidligere har møtt. I Rovaniemi. Søkt? Ja, men båten bærer. Det gjør den faktisk fortsatt, når det viser seg at Salanders niese er sin tante opp ad dage. På skolen lærer de tysk; hvilket er alt for enkelt for Svala – som derfor lærer seg spansk, kinesisk, italiensk og russisk via app på telefonen. I løpet av noen dager blir hun også fullt utlært i karate, en idrett Lisbeth Salander som kjent kunne blitt verdensmester i, om hun hadde vært interessert i sånne hverdagslige sysler.
Sammen utfører tante og niese mot slutten noen stunt som muligens kunne funnet sted i en James Bond-film … Litt i meste laget. Men det er action så det holder!
Lisbeth Salander opptrer mer som privatdetektiv og agent med rett til å drepe enn som datanerd, men igjen: Båten bærer. Mikael Blomkvist spiller en mer tilbaketrukken rolle, men han kommer garantert tilbake. For at det kommer oppfølgingsromaner, det er heva over tvil.
Glemte jeg å si at det ordinære politikorpset opptrer som et duste-politi? Akkurat den saken tilhører denne tradisjonen i svensk og nordisk krim. «Polis, polis, potatismos», som sjangerens grunnleggere, Maj Sjövall og Per Wahlöö, så korrekt formulerte det.
Er det mulig å lese «Havørnens skrik» uten å kjenne fortellingene om Lisbeth Salander, Mikael Blomkvist og hans «Millennium» i detalj? Nja … kanskje. Men med begrensa utbytte.
Handlinga i det neste bindet vil for det meste foregå i Stockholm, med avleggere til miljøkampen i Rovaniemi. Her våger jeg inn på spåmannens marked, for såpass politisk korrekt er Karin Smirnoff. Litt i overkant, faktisk.
Men jeg følger med. Enten ferden går lang skinnegangen eller langs motorveien mellom Jokkmokk og Centralen i Strockholm.
KARIN SMIRNOFF
Havørnes skrik
Kagge
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
