Kunne Bret Easton Ellis overgå seg sjøl?
Det var sex og romaner og film og musikk som gjorde livet utholdelig. Så ble alt bekmørkt.
Bret Easton Ellis slo gjennom med et brak med «American Psycho» i 1991. En orgie i sex og vold – voldsom vold. Men den litterære kvaliteten var til tider uovertruffen.
Flere tiår seinere kommer romanen «jeg bare måtte skrive». En slags oppfølger? Ja. Men fräsh som nyplukka jordbær med kremfløte. Bort i mot 800 sider som griper deg mer og mer etter som fortellinga skrider fram.
Jeg leste omtrent 200 sider før jeg virkelig kom inn i romanen. På et tidspunkt tenkte jeg – hvor mange timer gidder jeg å bruke på historia om en bortskjemt gjeng studenter som går siste året på et svindyrt college i Los Angeles?
Kalenderen viser 1981. Ronald Reagan er valgt til president, et faktum studentmiljøet vi befinner oss i gir blanke blaffen i. Noen av dem er flinke i amerikansk fotball, men egentlig er dop og sex alt som teller – og selvfølgelig det å ta seg fint ut, helst i bikini. All type outfit beskrives i detalj, liksom interiøret i alle privateiendommene der de fester. Høres kjedelig ut? Nei, det er ikke det. Tvert i mot; det føles helt nødvendig, for at vi skal forstå settinga
De knuller over alt og ofte og hele tida. Sex-scenene – mest de homofile – er som tatt ut av en porno-novelle. Intet hull, ingen tunge, ingen dråper forblir ubeskrevet. Det er tre år siden «Grease», den elleville komedien om Sandy og Danny (Olivia Newton-John, John Travolta) – som vel ikke gjorte noe mer gæernt enn å kjøre om kapp i bil?
Studentlivet i «Skår» er det absolutte vrengebildet av Sandy & Danny. Eneste likhet må være at hovedpersonene liker å kjøre i åpen bil, men i Bret Easton Ellis’ fortelling bare svært sjelden i edru tilstand.
De kulturelle referansene er hele tida datidas pop-musikk. Devo, Public Image, Blondie, David Bowie … Men først og fremst Ultravox. This means nothing to me//This means nothing to me//Oh, Vienna.
Faren til jeg-fortellerens kjæreste er filmregissør. Festene i Malibu er overdådige, på alle vis. Paul Newman, Jaqueline Bisset, Jane Fonda, Mel Gibson, John Travolta, Jack Nicholson, Warren Beatty, Diane Keaton. Men faren til Debbie viser seg selvfølgelig å være homse, en storkar som veit å utnytte sin posisjon – men som skal møte en ublid skjebne.
Ikke helt uventa, utvikler fortellinga seg etter hvert til en privat etterforskning av en seriemorder. Mer enn det, til en type horror. Katter og hunder skjendes på det mest bestialske. Fisker fra et akvarium blir funnet i likets vagina, som deretter er limt igjen med gummiklister.
Gir det mening å lese om denne typen ting? Ja, merkelig nok har dette blitt en dypt fascinerende roman.
Alle skjulte noe, alle løy, skuespillet ble virkeligheten.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
