«Afric Pepperbird» i bokform
«Den viktigste plata i norsk jazz?» Jeg er som kjent ikke veldig glad i sånne merkelapper. Men at «Afric Pepperbird» fortjener sin bok? Det kan jeg skrive under på!
22. og 23. september 1970 gikk «de fire store» i norsk jazz opp til toppetasjen i et gammelt industribygg midt mellom Etterstad og Vålerenga på østkanten i Oslo. Slagerkomponisten og sangeren Arne Bendiksen («Jeg vil ha en blå ballong») hadde kjøpt halve gården i Østerdalsgata 1. Her hadde han et lager hvor han distribuerte plater fra, og på toppen hadde han fått innreda et innspillingsstudio.
I studioet regjerte den 26 år gamle lydteknikeren Jan Erik Kongshaug (1944-2019). Han fikk følge av Manfred Eicher, den ett år eldre lydprodusenten som hadde satt seg på toget fra Vest-Tyskland. Sammen skulle Kongshaug og Eicher skru sammen lyden på det sjuende albumet på labelen ECM – Edition of Contemporary Music, plateselskapet som siden den gang har vært dominerende i europeisk jazz.
Kongshaug fikk etter hvert orden på plasseringa av musikerne, avstanden til mikrofonene etc. – og der satt og sto de. Jan Garbarek (saksofon), Arild Andersen (bass), Jon Christensen (trommer), Terje Rypdal (gitar).
«Afric Pepperbird» slo ned som ei bombe. Vel – Jan Garbarek Quartet danka ikke akkurat Beatles og Rolling Stones. Men albumet vakte betydelig oppsikt i innflytelsesrike jazzkretser, ikke minst i media. For dette var virkelig ikke «same shit, new wrapping». Albumet kom temmelig nøyaktig ett år etter at Miles Davis hadde gitt oss «Bitches Brew» – forbilledlig gjenskapt live på Cosmopolite i 2021.
De to «grunnsteinene» på «Afric Pepperbird», «Beast Of Kommodo» og tittelkuttet, er veldig på parti med «Bitches Brew» - mest takket være Terje Rypdal, som må ha hørt i det minste litt på hvordan John McLaughlin nærma seg materialet i «Bitches Brew»
Men «Afric Pepperbird» er likevel veldig annerledes enn «Bitches Brew». Jan Garbarek Quartet anno 1970 er mye mer akustisk orientert enn Miles Davis, som den gang befant seg helt i starten av sin mer eller mindre helelektriske periode. Med Terje Rypdal i stallen titter Jan Garbarek inn i jazzrocken, men «Afric Pepperbird» er i all hovedsak veldig frijazz.
«Afric Pepperbird» er både Europa og USA. Omdahl har rett: «Den bandt ikke bare sammen jazzens fortid og framtid, men dannet også en slags bro mellom to kontinenter.»
Jan Omdahl er energisk platesamler. Han er av typen som kjøper test-pressinger, og samtalen han gjengir med Arild Andersen om det spesifikke soundet på «Afric Pepperbird» er kostelig lesning. Av nerder, for nerder. Men innsiktsfullt fortalt. Hva Jan Garbarek måtte ha å melde i sakens anledning får vi aldri vite. Han sier nemlig blankt nei til alle intervjuforespørsler.
Han gjorde unntak for Terje Mosnes i oppdrag for Jazznytt i 2015, og lot seg lokke utpå av NRK i anledning 60-årsdagen i 2007. Ellers skal vi nok tilbake til desember 1985, da jeg av uvisse årsaker fikk audiens i Garbareks leilighet på Frogner, et stykke vest i Oslo.
Jan Garbarek sa altså ja til å bli intervjua av PULS, en musikkavis de fleste ville oppleve som ei «rocke-blekke». Tilfeldig? Kanskje tok jeg opp telefonrøret på en særdeles heldig dag. Det jeg husker best – og som selvfølgelig kom på trykk – var Garbareks svar på mitt spørsmål om det egentlig hadde skjedd noe i jazzen siden Miles Davis? «Det kan kanskje ha sammenheng med hvor godt man følger med …?»
Når jeg tenker meg om, gjorde jeg faktisk også et intervju med Garbarek i 1990. Han var invitert til Moldejazz for å framføre bestillingsverket «Molde Canticle». Jeg tok følge med ham i bilen fra Årø International Airport, og spurte hva publikum kunne forvente seg? «Det blir vel akkurat det samme, men helt annerledes.»
PULS var festivalens dagsavis dette året, og det må vel kanskje være den første og eneste gangen i avishistoria at hele forsida var prega av et noteark? I min omtalte av konserten skreiv jeg at denne låta ville blitt en hit om den fikk tekst og ble sunget av Phil Collins. Seinere fikk Sissel Kyrkjebø denne oppgaven. Du kan høre originalen på «I Took Up The Runes» (1990).
Boka avsluttes med en jazzfaglig kompetent, helt streit anmeldelse – av et ikke helt streit album. Jeg finner vel strengt tatt ingen ting å innvende – bortsett kanskje fra dette: Teddy’s Softbar skriver sånn – med apostrof.
JAN OMDAHL
Afric Pepperbird
Falck Forlag
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.