Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Delillos’ mesterverk i bokform

«Hjernen er alene» kom ut i 1989. Men tittelsporet ble skrevet i 1981, lenge før deLillos ble et stort popband. Geir Rakvaag har skrevet ei kjempefin bok om albumet.

Lars Lillo-Stenberg tror det er Snuffy som er avbilda på coveret. «Hjernen til hunden er alene, men min hjerne er også alene når jeg ser på bildet», sier opphavsmannen.

Dobbelt-albumet «Hjernen er alene» - en begivenhet i seg sjøl – inneholder flere deLillos-klassikere. Som «Sveve over byen», «Balladen om Kåre og Nelly», «Den feite mannen» og «Vår». Men først og fremst og til sjuende og sist dreier det seg om tittelsporet.

«Hjernen er alene» er en klassiker i alternativ pop/rock. Det faller naturlig å sammenligne den med Lennon/McCartneys «Strawberry Fields». Den befinner seg utafor ethvert «pop-skjema», men er likevel pop. Det fins ikke så mange sånne sanger, men «Hjernen er alene» er altså én av dem.

Geir Rakvaags bok om «Hjernen er alene» handler selvfølgelig mye om albumet; fyldig anmeldelse av alle sangene. Men like mye handler boka om det musikalske miljøet albumet ble til i. Det var bokstavelig talt vår for DumDum Boys, Raga Rockers, Jokke & Valentinerne og deLillos. Her kom fire band som skulle prege norsk pop/rock mye lengre enn for eksempel De Press og Kjøtt. «De fire store» ble mer som Åge Aleksandersen; de fikk evig liv.

Ikke minst handler boka om det sosiale miljøet albumet ble til i. Jeg hadde nær sagt – Oslo er en liten dings. Vi gikk på Vikateatret og Elm Street, og bodde på Sardine’s. Mens norsk pop-musikk ellers var fylt av a-ha, Stage Dolls, Tomboy og Return. Bra band og flinke musikere – for all del! Men det var «de fire store» som ble dyrka i PULS, BEAT og Nye Takter.

Geir Rakvaags bok om «Hjernen er alene» er et glimrende tidsbilde. Sånn omtrent fortonte det smått alternative norske pop/rock-miljøet seg i tida mellom «Suser av gårde» (1986), «Før var det morsomt med sne» (1987) og «Hjernen er alene» (1989).

Her har du min anmeldelse i PULS, våren 1989:

DeLillos slår fryktelig tilbake. Jeg antar at «Før var det morsomt med sne» var en nedtur for flere enn meg. Så går altså bandet med overhengende fare for å bli hengt ut som overambisiøse fjols bort og lager noe så umoderne som en dobbel-LP … «Hjernen er alene» er det uten sammenligning beste albumet denne gale gjengen har gitt fra seg.

Innflytelsen The Beatles har øvet på DeLillos har vært åpenbar fra bandets spede begynnelse. Det har i første omgang gått på melodiføring, nå har de også opparbeida seg The Fab Fours tyngde. «Tikk Takk» er Lennon/McCartney opp ad dage. «Sveve over byen» er en bedre versjon av «I’ve Just Seen A Face», mens Sgt. Pepper nærmest er allestedsnærværende i det utsøkte tittelkuttet. For en gangs skyld kan en platedirektør, uten å slå krøll på tunga, uttale om en låt at «dette er en klassiker» - før den er utgitt. Sangen er verdens enkleste, og samtidig komplisert til tusen – dyp og grunn på samme tid. Et mesterverk, rett og slett.

På deLillos-toppen får den tett følge av Lars Beckstrøms «Balladen om Kåre og Nelly». Med bilder som henta fra Knut Faldbakkens «Uår» får Beckstrøm på finurlig vis fortalt at det er umulig å flykte fra urett du begår mot andre mennesker. Til sjuende og sist havner du i saksa sjøl. Sigurd Køhn gjør en smakfull saksofonsolo, og Lars Lillos orgelspill gir en ny dimensjon til bandets sound. Og – mer enn The Beatles – føler jeg nå det er relevant å sammenligne deLillos med XTC.

De mest megatypiske Lillos-låtene heter «Snill og smart» - en live-killer av virkelig dimensjoner! – og «Jenter fra en liten plass». Spesielt i sangen om jentene balanserer Lars Lillo på kanten av stupet i måten han så ekstremt spiller ut sine særegenheter både som tekstforfatter og vokalist. Men han er en linedanser av rang, og skjærer overbevisende klar av sikkerhetsnettet.

Det får være nok; her er sanger i den europeiske cabaret-tradisjonen, rett fra Beckstrøms sang om «Den feite mannen» surres vi inn i en fransk chansons-låt om «Mørke Mathilde», med «Parkanlegg» blir vi på logisk vis forklart hvorfor kapitalismen i alle dens former er – splitter pine ulogisk. Tekstene er for øvrig verdt en artikkel for seg, men siden jeg ikke er psykiatrisk utdanna tør jeg ikke begi meg ut på oppgaven.

Med «Hjernen er alene» i hus er livet adskillig mer enn en liten dings.

---

|