Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Sånn ble «Frelst!» til

Hvis denne boka var skrevet på engelsk, ville den fått tittelen «The making of ‘Frelst!’».

Anders Giæver går grundig til verks i arbeidet med å skildre miljøet der ideen om Jokke & Valentinerne ble sådd. Han tar oss med til Forsøksgym, pønk-konsertene på Pilen og «natta-til-1.mai-opptøyene» idet 70-tall ble til 80-tall – altså hele ti år før «Frelst!» ble spilt inn.

Vi skal til vennskapsforholdet mellom ekteparet Nielsen og Dag Solstad på 60-tallet. Solstad skildrer brødreparet Joachim og Christopher i vilter lek, et «samspill» som altså skulle ende i «et av de mest unike kunstneriske prosjektene i Norge».

Vi får vite hvorfor Jørn Christensen (Can Can, De Press, Mercury Motors, CC Cowboys) så seg nødt til å overlate produsentansvaret til Kyrre Fritzner (The Rambelins, Young Neils). Det var ikke akkurat streit kontortid i studio; Joachim kom seint og var aldri i spillbar form før etter fire-fem øl. Men når de først var i gang, kunne de gjøre opptil 25 tagninger av en og samme låt!

Og det er kanskje lov å anta at det ble litt mer feminin orden på sakene da Kyrre Fritzner inviterte The Pakistanettes som kor? Helle Stensbak, Bitten Forsudd og Ida Lind setter et solid preg på soundet i det som faktisk skulle fortone seg som et smått utvida Jokke & Valentinerne – med gjesteoppteden av Lars Lillo-Stenberg!

Husk hva som var mainstream i norsk pop på denne tida. Jahn Teigen sang «Glasnost» i 1988, Ketil Stokkan skildra livet rundt «Brandenburger Tor» og Rune Rudberg var i gang med «Vinger over Europa». Sånne ting orka ikke Joachim Nielsen å befatte seg med. Da var det viktigere å fortelle hvorfor han elska tegneserier, og mest av alt «Tempo»!

Sangen alle husker fra dette albumet bærer tittelen «Her kommer vinteren». Ja, den har vel blitt en slags «nasjonalsang» hver gang NRK skal introdusere årets vintersportsmeny. Anders Giæver serverer en interessant teori: «Det er ikke en kjærlighetssang til vinteren, det er en avskyresolusjon til sommeren og alt den fører med seg av kroppspress og sosiale tvangssituasjoner.»

Jokke & Valentinerne vant Spellemannprisen for «Frelst!», en seanse som har en tragisk klassikerstatus i NRKs velfylte underholdningsarkiv. Jokke hadde sovna under prisutdelinga, og inntok scenen tydelig berusa. Ifølge Giæver hadde han ikke bare drukket sine øl, han hadde også sniffa ei linje heroin – så da får vi tro at det er sant.

Det er vanskelig å finne folk som i dag vil mene at «Frelst!» ikke fortjente prisen. Og her følger en liten kuriositet:

Uten at jeg som redaktør var klar over det, besto juryen av tre PULS-journalister – Jan Rustad, Rune Halland og Audhild Skoglund + Øyvind Myhrvold og Eirin Høiby – som den gang var daglig leder i Akers Mic, butikkjeden som var eid av Trond Wikborg, forleggeren som eide PULS i de ti første åra av vår eksistens. Her kan vi virkelig snakke om at PULS hadde reint flertall!

I Dagens Næringsliv skreiv BEAT-journalistene Tom Skjeklesæther og Erik Valebrokk: «Når Jokke & Valentinerne vinner i klassen for fjorårets beste rock LP foran September When og Secret Mission, er det noe riv ruskende galt.»

Ikke det stolteste øyeblikket i BEAT-skribentenes journalistkarriere, vil jeg tro – og ganske på tvers av inntrykket som etter hvert skulle feste seg om hva slags musikk som ble prioritert i henholdsvis PULS og BEAT. (For ordens skyld – både The September When og Secret Mission fikk topp score også i PULS!)

Her er vår anmeldelse av «Felst!», ført i pennen av Kjell Henning Troldsaas (nå Thon):
Petter Pogo, May Irene Aasen, Joachim Nielsen er de som i dag utgjør den hellige treenighet. Jeg hadde nesten avskrevet mulighet for at denne plata skulle bli bra. Dersom Jokke & Co ikke kunne fornye seg, ville det bare bli drøvtygging på de gamle Jokke-klisjeene, men …

… men man kan ta feil. Her skjer det ting. Fyldigere orkestrering, som det heter på fint. Mer gitar og mer trommer, mer bass og mer blås, mer keyboard og framfor alt mer kor. Jokke klarer å være seg selv, men samtidig fornye hele greia helt. I tekstene er han som han har vært før, det handler gjerne om øl, og litt dop, eller forskjellige glade eller triste ting som skjer i hverdagen til en fyr som ikke liker å gjøre noe annet enn å se på TV og ha det fett sammen med venna sine …

… altså Jokke. Han mimrer om den tida da han og broren kjøpte Tempo. Han ser med glede fram mot vintern, årstida da han kan ta det rolig og fredelig og se på sport på TV. Det er jo morsomt, men bare når vi vinner. Han mimrer mer – «Du døde så ung og uforderva. Elvis var bare din reserve. For oss så er det du som er størst. Kong Eddie.» Så får vi selvfølgelig småhistoriene om folk som er kjipe med penga sine. Jokke & Valentinerne har klart å fornye seg …

… og gitt ut sin kanskje beste LP. Jeg veit ikke, jeg, men det er vel få andre band som klarer å sende tanke til Inger Lise Ry … Andersen og Velvet Underground på samme tid i samme låt. Værsåsnill’a Jokke, la May Irene synge litt på neste plata og …

… for det hun gjør i sin avsluttende «Aftenbønn» er vanskelig å overgå.

---

|