Et overfladisk portrett av Magne Furuholmen

Han skulle kanskje hatt navnet Mange, ikke Magne. For Magne Furuholmen er en mann med mange jern i ilden.

Han er selvfølgelig mest kjent for riffet til «Take On Me». Han kom opp med det da han var 14 eller 15. Noen år seinere veit vi hvordan dét gikk. «Take On Me» er riktig nok mye mer enn akkurat synth-riffet. Men «Take On Me» ville aldri blitt «Take On Me» uten dette riffet.

Magne Furuholmen er kunstner fra innsida og ut. Alltid opptatt av å lage nye ting, men ikke så nøye med om det kommer ut eller vises – verken musikken han komponerer eller verkene han skaper som billedkunstner.

I likhet med andre i bandet – er han en smule høytflyvende? «Jeg mener verden må ende opp med ett globalt system for alle – et direkte demokrati.»

Bortsett fra EU-valget i ‘94, da han stemte ja, går han ikke til stemmeurnene ved valg. «Jeg definerte meg som anarkist, ikke en voldelig anarkist, men en pasifist-anarkist.» Han avtjente sin verneplikt som sivilarbeider på Henie-Onstad kunstsenter, der han i hovedsak stelte med elektronisk musikk. Ja, en gang i tida var det lov her i landet å nekte militærtjeneste med henvisning til politisk overbevisning.

Magne Furuholmen er ingen typisk jetset’er, men har mulighet til å våkne opp der det til enhver tid måtte passe ham. Kanskje får han utløp for sin anarkisme i Apparatjik? Et kunstnerkollektiv han har sammen med Guy Berryman, bassisten i Coldplay, Jonas Bjerre (vokalisten i Mew) og produsenten Martin Terefe.

De samles på hytta til Furuholmen på Norefjell, der andre storheter i musikkbransjen gjerne titter innom – som Pharrel Williams. Til stor ergrelse for hytteeieren krevde rap’eren autotune.

Boyband er vel ikke akkurat Furuholmens greie, men han skreiv faktisk den absolutt akseptable «Breathe» for Backstreet Boys – og han takka nei da han ble invitert inn som fast medlem i Travis.

Han er ikke mannen som angrer på ting han har gjort, men ser med gru tilbake på musikken han lagde til filmatiseringa av Lars Saabye Christensens «Beatles». Filmen ble en sann kalkun, og han turte aldri fortelle Paul McCartney sannheten etter at han hadde fått tillatelse til å bruke original Beatles-musikk.

Fordi Sonja og Harald syntes det var en god idé (!), sa han ja til å være styreleder i fire år under festspillene i Bergen, og av framtidsplanene? Han akter blant annet å tilbringe tid i et tibetansk munkekloster.

«Livslinjer» er en samtalebok, en ganske overfladisk sådan. Forfatteren beveger seg på skumtoppene, slik at vi aldri egentlig blir kjent med intervjuobjektet. Magne Furuholmen er et så sammensatt individ og en så mangfoldig kunstner, at han fortjener en biograf som borer dypere enn hva Ørjan Nilsson evner.

ØRJAN NILSSON
Magne Furuholmen om musikk, kunst og kreativitet
Press