Det komplette bildet av Gunvor Galtung Haavik

«Jeg skal si det som det er. Jeg har vært russisk spion i nærmere 30 år.» Boka om Gunvor Galtung Haavik er ingen bombe i nyhetsmessig forstand, men den gir et fascinerende innsyn i hva som kanskje kan kalles «vanlig, dagligdags grå spionasje» - som kan være fantasirik nok!

Da Gunvor Galtung Haavik ble arrestert midtvinters 1977, la hun raskt alle kort på bordet. Hun var tatt på fersken sammen med en KGB-agent. Arrestasjonen skjedde langs trikkeskinnene rett sør for Ekebergsletta i Oslo. Haavik gjorde ingen motstand – i motsetning til sin russiske føringsoffiser. Aleksandr Kirillovitsj Printsipalov havna faktisk i en aldri så liten brytekamp med de utsendte fra Politiets Overvåkingstjeneste (POT). Der slutter også all form for dramatikk rundt pågripelsen.

Var Galtung Haavik en stor spion? Neppe. Utenriksdepartementet betegna hennes handlinger som «passiv spionasje». Mer enn aktivt å drive jakt på hemmeligstempla dokument, sies det i UDs rapport at hun i stor grad hadde overlevert og kopiert hva hun hadde «fått i fanget».

Den 30 år lange løpebanen som spion starta i andre verdenskrig. Gunvor var sjukepleier i Bodø, der hun i hovedsak behandla russiske krigsfanger. Her fant hun Vladimir, og falt pladask. Forelskelsen var gjensidig, og det nyforelska paret greide faktisk å skaffe seg et slags dypt hemmelig privatliv under ekstreme omstendigheter.

Men Vladimir ville hjem til Sovjetunionen, og bega seg ut på en vellykka rømningsferd. Etter krigen fikk Gunvor en stilling ved den norske ambassaden i Moskva, og … Vel, resten er historie er muligens en korrekt betegnelse. En russisk-norsk Romeo og Julie-fortelling. Som det heter i denne boka: «Gunvor følte at ‘det kjærlighetsbånd som bandt Kozlov og meg sammen, forekom meg ‘uoverslitelig’, uansett avstand, tid og alt annet’.»

Vladimir var gift med en annen kvinne i Leningrad, men gjenopptok forholdet til Gunvor – ved «hjelp» av KGB. På hvert sitt vis, ble de altså begge ofre for KGB. Etter at hun forlot Moskva i 1956, så de hverandre aldri igjen.

Men KGB visste å spille på det faktum at Galtung Haavik jo for lengst hadde gått i den klassiske «honningfella». Den omvendte honningfella, er kanskje riktig å si. Som regel er det jo menn som lokkes med villige damer og gratis sex.

Under oppholdet i Moskva var Gunvor blitt tvunget til å skrive under en tillitserklæring til KGB, og i Oslo fikk hun unngjelde. Hun ble aldri utsatt for vold av noe slag, men dårlig skjulte antydninger om aldri å få se sin kjære «Voldtsjik» igjen var trussel god nok.

Da Gunvor skulle avslutte sitt engasjement ved ambassaden i Moskva, fikk hun ansvar for å lære opp sin arvtaker. Hun het Ingeborg Lygren, og hadde som hovedbeskjeftigelse å være CIAs postbud i Moskva – og her kan man virkelig snakke om skjebnens ironi.

Da norsk etterretning begynte å jakte på en spion i Moskva-systemet, fant de – Ingeborg Lygren! Helt uten skyld, fikk hun mesteparten av sitt voksne liv ødelagt. Hun døde i 1991, og verken hun eller familien kunne noen gang forsone seg med en billighetserstatning på 30.000 kroner.

Sådan er kapitalismen, er det noe som heter. Sådan er spioneriets irrganger, kunne vel både Lygren og Galtung Haavik si. På ulikt vis, fikk begge sine liv lagt i grus av de hemmelige tjenestene.

NB! Etter mange og lange avhør medga Lygren at det måtte være hun som var spionen ved den norske ambassaden i Moskva! For en av de to andre aktuelle navnene kunne det umulig være! Dermed mente Lygren at hun på dette området led av hukommelsestap … (Sånt skjer, antageligvis oftere enn vi kjenner til – jmfr. Den aktuelle krimromanen «Sår» av forfatterparet Thomas Enger og Johana Gustawsson.)

Gunvor Galtung Haavik hadde hemmelige møter med i alt åtte forskjellige etterretningsoffiserer i KGB. En av dem var Gennadij Titov, agenten som noen år seinere også hadde hovedansvar for kontakten med Arne Treholt. Møtene fant sted hyppig; minst 112 ganger traff hun sin føringsoffiser fra 1966-71, Leonid Lepjosjkin. I tidsrommet 1973–74 skal KGB i Moskva ha mottatt 290 kodede telegrammer basert på dokumenter Haavik hadde levert.

I arbeidet med denne glimrende boka har Ingeborg Rygh Hjorthen fått innsyn i nylig frigjort materiale, slik at bildet av denne tragiske saken nå synes komplett. Jeg anbefaler samtidig på det varmeste radiodokumentaren Rygh Hjorten for noe år siden jobba med research til - «Spion i skjørt» ligger i NRKs radiospiller.

I NRK TV finner du Knut Erik Jensen og Alf R. Jacobsens nærbilde av Vladimir «Voldtsjik» Kozlov. Han sier det nok som det var: «Alt på den tiden var viklet inn i løgn.» Og da passer det å la siste ord gå til Gunvor Galtung Haavik, som aldri fant det Russland hun en gang så sårt lengta til: «Akk, du russer, du russer!»
INGEBORG RYGH HJORTHEN
En usannsynlig spion – Gunvor Galtung Haaviks liv som agent
Kagge