Dagfinn Enerlys tapre kamp

Det kan skje i løpet av brøkdelen av et sekund. En takling. Aldri mer fotball. Aldri mer … Livet snudd på hodet.

Kalenderen viser 29. oktober 2005. Start – FFK i siste serierunde. Skjebnekamp for begge lag. Start kjemper om seriegullet, FFK spiller for å overleve i Eliteserien. Dagfinn Enerly er småskadd, men vil gi alt for laget. Han er tross alt kaptein. Så skjer det:

Fem minutter: Start får corner som slås inn foran mål. Både jeg og en lagkamerat går i lufta for å heade bort ballen. Jeg får en dytt i ryggen og faller. Det er knuffing i feltet. Oppe på meg faller en annen FFK-spiller. Han lander på nakken min. Jeg blir helt slapp, kjenner ikke kroppen min. Fra det øyeblikket fornemmer jeg at noe er galt. Veldig galt!

Kampen endte 1-3. Start mista gullet. FFK redda plassen. Vålerenga ble seriemester, etter å ha avslutta med 2-2 borte mot Odd. Start fikk en scoring feilaktig annullert for offside, men til slutt skilte det ett poeng i VIFs favør. Hvem kom på sisteplass og rykka ned dette året? Bodø/Glimt!

Det er likevel ingen tvil om hvem som husker denne ettermiddagen best. I duell med lagkamerat (!) Øyvind Hoås brakk Dagfinn Enerly nakken. I ettertid tenker Enerly på typisk fotballvis:

Hvordan kunne det skje? Hva gjorde jeg nede i egen femmeter på en corner?

Etter karriere i Grei, Skeid, Moss og Rosenborg var jo mannen best kjent som høyre ving! Hva faen hadde han i egen femmeter å gjøre?!

Dette er boka om det som har skjedd i løpet av de 20 åra som har gått siden alt ble mørkt. Det er ei bok om håp og fortvilelse, tur retur. Om ensomhet; om dødskjedelig trening; om å bli møtt av veggen, men også om respekt; om den sjukt harde kampen, fysisk og mentalt.

Alt forandres, ikke bare for den som blir sittende i rullestol, nesten like mye for de nærmeste pårørende. I så måte har Dagfinn Enerly vært heldig, med en familie som har stilt opp i tykt og tynt. Kona Mona og døtrene Mia og Amanda skriver fint om sine opplevelser.

I Fredrikstad Fotballklubb vil Dagfinn Enerly aldri bli glemt. Etter initiativ fra supporterklubben Plankehaugen, ble det i august 2007 bestemt at drakt nr. 8 skulle fredes. Ingen FFK-spiller entrer banen med draktnummeret Dagfinn bar 29. oktober 2005.

Dagfinn Enerly var et forbilde på banen i alle klubbene han spilte, og det er liten tvil om at han også er forbilde i familien. Under idrettsgallaen 2008 ble han også kåra til Årets forbilde.

«For 20 år siden – den beste firkløveren» har blitt ei virkelig fin bok. Full av tragedie, men – tro det eller ei – først og fremst fylt av håp:

Drømmen om hytta ligge der.
Jeg håper på barnebarn om ikke så lenge.
Jeg er spent på hva som skjer på forskningsfronten, kanskje dukker det opp noe som kan bedre min fysiske situasjon.
Jeg vet ikke.
Men en ting er sikkert:
Jeg ser et fint liv foran meg!

JENS O. SIMENSEN
For 20 år siden – den beste firkløveren
Kolofon