Hvor varsomt kan et alvorlig overgrep beskrives?

Jeg undrer – hva ville Helene Uri med denne romanen? Hvorfor har den vakt sånn oppsikt?

Det siste er enkelt å svare på. Det viser seg nemlig at kriminalsaken den handler om også er en helt virkelig kriminalsak. Korte avsnitt og domsslutninga er utheva i kursiv tekst, fordi det rett og slett handler om rettsreferat. Jeg kjenner ikke the true story, og lar derfor den saken ligge.

Det handler om en alvorlig overgrepssak. Huseier Bjørn installerer fem kameraer for å overvåke absolutt alt hans leieboer Anne Marie foretar seg. Dette, til tross for at de to er gode venner. Mer enn det – sammen med Anne Maries datter blir de nærmest for en kjernefamilie å regne. De spiser middag sammen, feirer jul sammen, drar på turer sammen.

På overflata er alt i sin skjønneste orden. Helt til Bjørn får et innfall han aldri helt kan forklare; dette med å montere kameraer over alt i sokkelleiligheten. Han gjør det egentlig ikke for å overvåke Anne Marie, verken hennes daglige gjøremål eller hennes kjærlighetsliv. Det bare blir sånn.

Historia fortelles vekselvis fra Anne Maries og Bjørns ståsted. Hun uttrykker seg på adskillig mer radikalt bokmål enn hva han gjør, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Men så har jeg da heller kanskje ikke helt skjønt tegninga?

Dette er ei høydramatisk historie. Men den fortelles ytterst lavmælt. Og dét er kanskje vitsen – å beskrive at så drastiske hendelser kan bunne i … ganske uforklarlige forhold? Hvor spesiell er egentlig Bjørn?

«I mitt lune hi» er ingen kriminalroman, og langt fra noen kjærlighetsroman. Men fascinerende lesning er det, en roman du på ingen måte behøver å være nervøs for å gå løs på. Muligens med flere lag enn jeg får øye på.

HELENE URI
I mitt lune hi
Gyldendal