Mafiametodene i internasnonal idrett

Er de internasjonale idrettsorganisasjonene i stor grad styrt etter mafialignende prinsipper? Så er tilfelle, om vi skal tro Andreas Selliaas. Ikke minst gjelder det fotballen. Eller kanskje mer presist – i aller høyeste grad gjelder det fotballen. Verdens største idrett.

Andreas Selliaas er ansvarlig redaktør i Idrettspolitikk.no. Han er tidligere forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), og har i over 20 år drevet journalistikk i grenselandet politikk & idrett. Han har vært med på å lage tv-dokumentarene «Kampen om sannheten» om den norske Qatar-debatten og «En varslet skandale» om tidligere president i Skiskytterforbundet og nå korrupsjonsdømte Anders Besseberg. Tidsskriftet Kampanje kåra ham i 2022 til «Årets medienavn».

Denne boka er skrevet med utgangspunkt i hans engasjement i Play the Game, et internasjonalt initiativ i regi av Dansk Institut for Idrettsstudier, som har som mål å styrke idrettens etiske fundament og fremme demokrati, åpenhet og ytringsfrihet i idretten. Selliaas har også samarbeida tett med den danske journalisten Jan Jensen, ansatt i Ekstra Bladet.

Duoen Jensen & Selliaas har virkelig jobba mye i motvind. Som representanter for «små» redaksjoner, er de blitt nekta akkrediteringer – som oftest antageligvis fordi de er kjent for sin kritiske innfallsvinkel. De har tidvis funnet utvei via skjult mikrofon.

«Det farlige spillet» skildrer et idrettspolitisk konglomerat av typen «uinntagelig festning». Enkelt sagt: Ledelsen i Den internasjonale olympiske komité (IOC) og det internasjonale fotballforbundet FIFA gjør alt de kan for å hindre kritisk innsyn. Organisasjonene er gjennom tiår styrt av overbetalte ledere som meler sin egen kake. I den hensikt tar de i bruk alle midler; ett av dem er altså å hindre innsyn.

Dette, om vi skal tro Andreas Selliaas - hvilket vi har god grunn til å gjøre. Påstandene i boka er veldokumentert, uten at den byr på sensasjonelle avsløringer. De som følger med på dette feltet har hørt om og lest om det meste fra før. Bokas styrke ligger med andre ord i helhetsbildet den tegner.

Du er kanskje overraska over at navnet til Kjell Magne Bondevik dukker opp? Ikke som kjeltring, men som eksempel på hvor tett idrett og politikk er bundet sammen på internasjonalt organisasjonsnivå.

Som Selliaas skriver: FIFA-president Gianni Infantino oppfatter ikke seg sjøl som fotballeder, men som statsmann. Og hvilken statsmann framsto han ikke som, da han leda treknings-showet foran årets VM sammen med Donald J. Trump! Man behøvde liksom ikke være psykolog for å få øye på to narsissister, så høye på seg sjøl at de nærmest sprengte tv-ruta.

Selliaas er heller ikke nådig i sin kritikk av blåøyde kolleger i journaliststanden. Ikke minst ser han et problem i at de største medierettighetene jo er til salgs. Hvor tette skott er det mulig å opprettholde mellom kjøper og selger? I norsk sammenheng: Når TV 2 kjøper rettighetene til norsk toppfotball – har de da frie hender til å drive kritisk journalistikk på organisasjonen de har dytta milliarder inn i?

Hvor farlig er samrøret mellom toppene i idretten og ledelsen i de kommersielle selskapene? Selliaas frykter utviklinga: «Ikke bare fordi det ikke passer inn i den kommersielle modellen til medieselskapene, men fordi idretten og mektige idrettsledere som selger medierettighetene sine, både skyver kritiske journalister unna og samtidig går i kompaniskap med autoritære ledere, som skyr presse- og ytringsfrihet som pesten. Det er på mange måter dødens triangel for journalistikken.»

Konklusjonen synes enkel å trekke. Sportsjournalistikken trenger gravegrupper på linje med den som drives av kolleger innen politikk og økonomi. «Både for å forstå hva som skjer og for å kunne opparbeide oss de kontaktene og det nettverket som skal til for å se idrettsmakta nært i korta Bare på den måten kan journalistene på dette feltet utføre samfunnsoppdraget sitt.»

Veien synes lang å gå, og oppoverbakkene synes bratte, brattere, brattest.

ANDREAS SELLIAAS
Det farlige spillet
Humanist forlag