Livet i filleproletariatet

Ei lita perle fra underskogen i norsk romankunst. Strålende lesning, skrevet av en forfatter som har inngående kunnskap til et miljø vi sjelden leser om.

Steve Leirvik debuterte med «Jeg så verden for tidlig» (Oktober) i 2011, en roman jeg dessverre ikke har lest. Det lille jeg har lest om den, gir meg grunn til å tro at vi snakker samme sjanger.

«Alle de russiske horene» handler ikke om de russiske horene. De spiller i høyden en birolle, når alt kommer til alt likevel en viktig sådan. Til tross for at det bare handler om et øyeblikks møte, en øm touch mot en verkende albue – Lumina gjør et uutslettelig inntrykk på jeg-personen. Han får aldri noe navn, den oppvakte guttungen i en alder der han skal begynne på grunnskolen.

Han vokser opp i en ødelagt familie. Mora er full av angst, men er ei dame som skal ha stålkontroll på alle de små tinga. Skoene må stå rett vei i hylla, laknene skal være strøkne. Hun jobber som tilkallingsvikar på filetfabrikken til Findus, men det går lengre og lengre mellom hver gang telefonen ringer.

Faren er sjømann, eller kanskje vi skal si en som helst tar en jobb der den byr seg. Alkoholisert, totalt uansvarlig, voldelig. Ikke uventa, må det være lov å si, dukker en tidligere flamme opp med farens bortgjemte sønn. Om han har betalt barnebidrag? Selvfølgelig har han ikke det, han ligger i det hele tatt konstant i bakkant med enhver betaling. Og hvorfor i innerste granskauen helvete har mor gått bort og kjøpt de dyre sengene?

Det meste foregår i blokkbebyggelsen som kalles Chicago, langt nord i Midt-Norge. Her bor fattigfolket, i et miljø som tidvis minner om tilstandene i Skiippagurra. Prostitusjon, vaktmesteren i gården er en av de beste kundene.

Både skrivestil og sjanger har mye, nesten alt, til felles med Lisbeth Sørdals «Rally». Vi befinner oss i et miljø der det meste er rett fram:

«Tidlig den morgenen: salutt fra dassen. Far tar i skikkelig i hver morgen. Slipper det løs, fiser og driter. Får ut lufta, som han sier. Gjørma. De gangene det smeller skikkelig, hender det han roper:
‘ Hørte dere den, eller?’
Mora mi som veksler mellom ufrivillige smil, hoderisting, vemmelse. Jeg legger hånda foran munnen for å skjule at jeg ler.»

Lumina, hora fra stormakta i Øst, er bare så vidt til stede. Tre-fire setninger. Men jeg skimter en romanskikkelse i henne. Hvor mange års aldersforskjell kan det være mellom henne og gutten med den vonde albuen? Ti år, kanskje? Leirvik burde skrive fortsettelsen.

STEVE LEIRVIK
Alle de russiske horene
Kagge