Hvilket mysterium, Karin Fossum?

Med «Aller kjæreste» kan Karin Fossum ha skrevet denne høstens store krimsnakkis.

Eksteriøret er som alltid i en Karin Fossum-roman. Bella Lundin bor avsides, et sted som ifølge folkeopplysninga huser 768 innbyggere. Hun er under 1.60 på strømpelesten, eier hunden Jon og jobber i Beat Reklame og Design.

Om hun skal oppsummere livet i korte trekk, ser det omtrent sånn ut: Døden har alltid ligget på lur, på gjesterommet, under senga, på vaskerommet.

Det vil være en forbrytelse om jeg skulle gi meg til å røpe handlinga, så ikke vær redd for noen spoiler. Men jeg kan fortelle at det starter med at en hund forsvinner, at en ung gutt blir drept i en bilulykke, og at noen kidnapper en baby.

Kriminaletterforsker Eddie Feber jobber som vanlig i det stille, med sitt mantra, fra et lite politikontor tilhørende landets tredje største politidistrikt: «Ikke som du vet om, sa Eddie.»

I Karin Fossums tilfelle, er det unødvendig å si at boka er godt skrevet. Den er relativt action-fri, men suggererende fengende – og det skjer så visst uforutsette og akutt overraskende ting.

Men jeg er usikker på hva Karin Fossum egentlig vil fortelle. Hvordan den underliggende teksten skal tolkes. Hva kan presumptivt oppegående mennesker få seg til å gjøre? Hva skal til for å trå utfor stupet? Kan alle komme til å utføre handlinger som strengt tatt er umulig å forklare? Hva er årsaken til at det kan kjennes godt, det faktum at andre har det vondt? Noe sånt, kanskje?

Det eneste jeg er sikker på, er at denne boka vil vekke berettiga oppsikt – både blant den vanlige leseren av virkelig god krimlitteratur, og ikke minst blant fagfolk av vidt forskjellig profesjon.

Handlinga var ikke en forbrytelse, bare en innskytelse.

KARIN FOSSUM
Aller kjæreste
Cappelen Damm