I skyggen av Milorg – historia om XU

Er det bare jeg som forsiktig sagt ikke har vært «opplest» på XU? Jeg tror ikke det. Nå er informasjonen om denne temmelig urettmessig glemte etterretningsorganisasjonen fra krigen lett tilgjengelig.

Når jeg har hørt eller lest litt om XU, nærmest sånn i forbifarten, har jeg tenkt i retning Stay Behind – ei hemmelig gruppe som liksom aldri ble ferdig med krigen, og som hadde ymse formål. XU var noe ganske annet.

XU lå under Forsvarets overkommando, og ble bygd opp samtidig med, men helt på sida av Milorg. De to organisasjonene hadde varierende kontakt, avhengig av hvor i landet man befant seg. Men hovedlinja var ingen kontakt i det hele tatt. Dette av sikkerhetsmessige årsaker.

Der Milorg var «gutta på skauen», militært organisert og mobilisert, var XU en hundre prosent sivil organisasjon. Mot slutten av krigen hadde den rundt regna 1500 aktive agenter, og alle var «helt vanlige» mennesker. Leger, lærere, avisfolk, ansatte i jernbanen og i postvesenet. Folk som skulle ha øyne og ører åpne, men helst framstå som «grå mus».

XUs viktigste oppgave var å kartlegge okkupantens, altså Wehrmachts, militæranlegg i Norge. Kurervirksomhet sto i sentrum, og ledelsen befant seg dels i Oslo, dels i Stockholm – en arbeidsdeling som tidvis førte til store konflikter. En periode trua osloavdelinga rett og slett med streik.

Var det farlig å operere i regi av XU? Selvfølgelig - virksomheten var forbundet med så stor fare at mange av agentene konsekvent hadde giftpiller tilgjengelig. Det ble gjort mange selvmordsforsøk, og hva sier du om forsøket på å smugle inn forgifta pultost til en som satt i tyskernes arrest?

XU? X for unknown, U for undercover. Det var helt avgjørende for virksomheten at agentene opptrådt i hemmelighet, så anonymt som overhodet mulig, dette var i sannhet illegalt arbeid. Derfor måtte agentene også skrive under på en omfattende taushetsereklæring – som faktisk ikke ble oppheva før i 1988!

Dette medførte store personlige problemer for den enkelte. Noen av dem opptrådte som dobbeltagenter; de ble oppfordra til å melde seg inn i NS, mens deres egentlig oppdragsgiver var XU. I lokalsamfunnet ble de selvfølgelig ansett som landssvikere, mens de altså egentlig var særdeles viktige, helt avgjørende brikker i det norske motstandsarbeidet.

Hvem var de, bortsett fra at de altså var «helt vanlige folk»? Noen hadde tilknytning til akademikerne i den venstreorienterte Mot Dag-kretsen, men jevnt over var de hvermansen - og kvinnene var godt representert. To av fem i den øverste ledelsen var unge damer. På motsatt side var det nok av mannfolk å holde under oppsyn; i 1941 var omtrent halvparten av de ansatte i politiet registrert som medlem i Quislings NS.

Du finner noe av ei tilsvarende historie fortalt i NRKs ypperlige podkast «Rottefangeren»; om en kar fra Kompani Linge som fikk i oppdrag å ta livet av angivere. Edvard Tallaksen måtte framstå som nazist i det daglige, mens han i dølgsmål satte livet på spill som motstandsmann. Han greide aldri å reinvaske seg, og fikk både sitt eget og sin families liv ødelagt.

Taushetserklæringa skulle gjelde på livstid, og medførte at XUs leder Øistein Strømnæs, som døde i 1980, aldri fikk fortalt sin historie. Et annet eksempel er forretningsmannen Harald Haraldssøn. Han var aktiv i XU, men ble dømt for landssvik – og fikk ikke oppreising før i 1992!

Hvorfor ble medlemmene, 43 år etter krigens slutt, løst fra taushetserklæringa? Fordi en våken stortingsrepresentant for Høyre stilte daværende forsvarsminister Johan Jørgen Holst (A) et betimelig i Stortingets ordinære spørretime!

Historia om den imponerende innsatsen XU-agentene utførte under krigen er sørgelig glemt og katastrofalt underkommunisert. Mens Milorg-gutta kunne defilere stolt på Karl Johan under frigjøringsdagene, måtte XU-agentene feire i stillhet – bundet av taushetsløftet, som de var.

Alt dette, og mye mer, får du greie på om du leser denne viktige og forbausende lettleste boka.

ASBJØRN JAKLIN
Bundet av taushet - Historien om XU: Europas mest effektive spioner
Gyldendal


Share