Hvorfor digger jeg Harry Hole uhemma?

Jo Nesbøs foreløpig siste roman om Harry Hole – den 14. i rekka – er genial. Som forventa. Omstendighetene gjorde at jeg fikk lest den ferdig lenge etter at den burde vært anmeldt. Derfor disse linjer.

Produksjonen er voldsom, men jeg tror faktisk jeg har lest så godt som alt Jo Nesbø har publisert mellom to permer for et voksent publikum – også bøkene som ikke inngår i Harry Hole-serien. Om jeg hadde for vane å stelle med noe så banalt som å kaste terninger, ville samtlige av mine kast havna på 5 eller 6.

Hvorfor er jeg så glad i ham, at jeg helt uten videre vil plassere ham blant mine absolutte favoritter? Jeg tror det må ha å gjøre med at han for meg er så til de grader samtidig. Ta musikken. Harry Hole er vel ikke akkurat noen nerd på musikkfeltet, men hans skaper er det – og hver gang Harrys verden toucher musikken kan jeg krysse av i min sjekkliste.

Det handler om utsøkt smak, i hvert fall i mine ører. Vi snakker om de kuleste skikkelsene i rocken – og i jazzen. Miles Davis, selvfølgelig. Og var trompetsoloen på Elvis Costellos «Shipbuilding» det siste Chet Baker gjorde i studio? Jeg blir varm om hjerterøttene når Harrys nære venn, taxi-sjåføren Øystein, drar «Chet Baker Sings Again» opp av hatten.

På samme vis er Keith «Keef» Richards ganske naturlig på lista over de viktigste personene i historia. For å vri litt på Harrys kanskje aller mest berømte replikk. Jo Nesbø snakker til meg.

Men unge Rønsen, vil du kanskje innvende – du har da aldri vært borti persongalleriet eller miljøet Harry Hole vanker i eller som han får befatning med? Nei, men det samme gjelder vel forhåpentligvis han som fant opp Harry Hole? Nå veit Nesbø adskillig mer om film og finans og våpen og veldig mye annet han skriver om i disse bøkene enn hva jeg gjør. Poenget er at han dikter så infamt godt, så til de grader stilreint at jeg trur bortimot alt han beskriver kunne ha funnet sted – i en verden langt bortafor min egen.

Så er Nesbø konge av replikkene. Dialogene i bøkene er gull som utgangspunkt for replikkvekslinga i TV-serien. Jo Nesbø skriver kort og greit sånn som figurene hans ville snakke i virkeligheten.

Blir jeg lei av å lese om at Harry stadig har et trøblete forhold til spriten? Nei. Og oppi det hele blir jeg faktisk glad i persongalleriet, selv så utspekulert og brutalt mange av dem er i stand til å opptre. Jo Nesbø beskriver ikke plastfigurer eller pappdukker. Han skriver om mennesker av kjøtt og blod.

.

JO NESBØ
Nådeskudd
Aschehoug


Share