Litt mye, kanskje?
Majestetisk, som alltid. Og fint gjennomført, for all del. Men er det bare jeg som oppfatter denne trioen som smått harry? At det liksom blir litt for mye av det gode?
De som har levd noen år, vil helt sikkert komme til å tenke på Ultravox et av de gigantiske synthbanda fra 80-tallet, i en periode like store som Depeche Mode og Simple Minds (forskjellig publikum, men musikalsk i nær familie; jeg syns Simple Minds var best).
I dag vil Mika og The Killers være relevante assosiasjoner. I familie med alle som egentlig vil låte som Queen og da snakker vi selvfølgelig ikke bare om synther, men også om gitarer og akustisk piano. Men alt skal altså være så fantastisk digert.
Kanskje er det dette som om 50 år spilles sammen med Elgar på den årlige FetLast Night at the Proms i Royal Albert Hall? Det høres i hvert fall som om Muse går inn for en sånn framtidig karriere. Introduksjonen til Exogenis minner om Johann Strauss An der Schönen Blauen Donau!
Framgang eller tilbakegang fra de fire første studioalbumene? Stillstand. For meg blir dette i overkant pompøst. Gi meg Freddie Mercury. Men jeg innrømmer at de er gode både som låtskrivere og som utøvere.
MUSE
The Resistance
Warner
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
