Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

TREHOLT: Spionmistenkt i åpen og hyggelig passiar i Wiens gater.

Spillet rakner - til slutt

Jeg låner tittelen fra Halvard Bakkes glitrende kommentar i Klassekampen 23. oktober. Den henspeiler på utviklinga i Treholtsaken – men passer kanskje like godt på Jan Guillou.

Jeg måtte forresten lese historia om den gamle IB-affären i Sverige for virkelig å forstå hvor Stieg Larsson har henta sitt Millenium-univers fra: Raddistidningen Folket i Bild – der Jan Guillou en gang var ansvarlig redaktør. Les Expressens tilbakeblikk, og du forstår hva jeg mener.

Men hvordan kunne Jan Guillou – hele venstresidas stjernereporter – finne på å gå i sovjetisk ærend? Når jeg ser ham innrømme å ha tatt imot penger av KGB, i etterkant av konspirative møter avtalt i telefonboksen utafor kinoen der Olof Palme så sin siste film, da blir jeg bare trist til sinns.

Og jeg tenker: Når kommer avsløringa av hvem som var det norske SIPOs øyne og ører på innsida av den ekstreme norske venstresida på 70-tallet? Jo mer som blir kjent av vår nære spionhistorie, jo vanskeligere blir det å tro at det norske sikkerhetspolitiet ikke hadde en agent i ml-bevegelsens midte.

Men nå til SIPOs etterfølger, og til den nylig avgåtte sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, PST, Jørn Holme. I et usedvanlig åpenhjertig intervju med TV 2 Nyhetskanalen, sier Holme at tjenesten under hans ledelse utvilsomt ville valgt andre arbeidsmetoder.

Kjernen er denne: Alle papirer Arne Treholt ble dømt for å ha utlevert, var materiale han fikk tilgang til som elev på Forsvarets Høyskole. Noen hadde ”sluppet reven inn i hønsegården”. På et tidspunkt da Treholt i flere år hadde vært under døgnkontinuerlig overvåking, mistenkt for spionasje til fordel for Sovjetunionen, ble han oppfordra til å søke opptak ved Forsvarets Høyskole – en søknad som så ble sanksjonert på øverste hold; i toppen av Willoch-regjeringa.

Holmes poeng er glassklart lettfattelig: Under hans ledelse ville sikkerhetspolitiet på diskret vis advart den spionmistenkte – i den hensikt å unngå at straffbare handlinger skulle begås. Da Treholt var under overvåking, skjedde det motsatte. Sikkerhetspolitiet – med statsminister Kåre Willoch på heiabenken – gjorde alt de kunne for ”å få noe” på den mistenkte. Logisk egentlig, etter å ha brukt titalls millioner på overvåking uten å ha funnet fnugg av bevis. Men som Holme i klartekst sier; stikk i strid med sikkerhetspolitiets oppdrag.

Det omstridte ”pengebeviset” ble helt avgjørende for å få Treholt dømt. Ved ransakinger i den spionmistenktes leilighet 17. mai og 22. august 1983, ble det funnet betydelige pengebeløp i Treholts reisekoffert. Her starter den sirkelargumentasjonen til og med Gjenopptakelseskommisjonen kommenterer i negative vendinger: Siden Treholt var spion, har han mottatt penger. Siden det fins penger i hans koffert, har han vært spion. Det er like dumt som Mor Nille-argumentasjonen. Mor Nille kunne som kjent ikke fly, og siden en sten heller ikke kunne fly, var det ifølge Holberg bevist at Mor Nille var en sten.

I ei bok signert Stein Vale, går det fram at det åpenbart er fuska med dette beviset. Pengebevisbildene PST nylig offentliggjorde, er rett og slett ikke de samme som ble lagt fram for retten. Det lyder utrolig, men vi får tro påstanden er sann. Den dokumenteres – muligens ufrivillig, og med god hjelp av VG - nemlig ikke av noen hvemsomhelst. Stein Vale er statsadvokat; det var han som representerte påtalemyndigheten i gjenopptakelsessaken. Mannen som uttalte at ”en liten krets rundt Arne Treholt har valgt å holde liv i saken, men de bør nå slå seg til ro med at den opprinnelige dommen var riktig».

Arne Treholt uttalte seg i noenlunde samme ordelag, da Gjenopptakelseskommisjonen ga sitt endelige nei i desember 2008. ”Jeg anser nå denne saken for å ha kommet til veis ende.”

Treholts reaksjon er forståelig, ikke minst fordi han ønsker å skåne sin familie. Men her må familiens interesser faktisk komme i bakerste rekke. Treholt-dommen framstår mer og mer som et åpenbart justismord – et faktum som burde interessere langt flere enn ”Treholts venner”.

En vakker da vil denne saken helt sikkert ha kommet til veis ende, men da i en helt annen gatestump enn der den for tida befinner seg. Spillet er nemlig for alvor i ferd med å rakne.

---

|