Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Terningkast 6+

På sitt beste er hun like flink som Peter Gabriel og David Sylvian. Når de gutta er på sitt beste, vel å marke.

Den mest nærliggende musikalske referansen er selvfølgelig Joni Mitchell, men jeg er ganske så lei av at kvinner absolutt skal sammenlignes med kvinner. Dette ikke til forkleinelse for Joni Mitchell, som det selvfølgelig må være en ære å måles opp mot. Unni Wilhelmsen består denne prøven med glans. Og hun synger like godt engelsk som sin kanadiske kollega.

Det sjuende albumet signert Unni Wilhelmsen har blitt et av de beste voksenpop-albumene som er produsert her i landet – og dermed et av de beste på kloden. Sånn er det bare; de beste norske artistene står ikke tilbake for noen. Ingen i Norge kan måle seg med Beyoncé eller Shakikra, men det er fordi vi ennå ikke har fått fram verdensartister i nettopp denne sjangeren.

Erik Honoré og Jan Bang har produsert dette mesterverket, samtidig som de har fungert som utøvende musikere – og da snakker vi i hvert fall om artister i verdensklasse. Kunne noen gjort denne jobben bedre? Svaret er nei.

Dette albumet er så tvers gjennom lekkert. Det handler om produksjon, det handler om låter – og det handler ikke minst om musikere. Denne gangen har Unni W. valgt på aller øverste hylle; hun opptrer som en slags Paul McCartney: Ingen sier nei når opphavsmannen/kvinnen spør om assistanse.

Er det rart det blir fint, når bandet inkluderer folk som Lars Danielsson, Anders Engen, Audun Erlien, og Arve Henriksen – og de altså har fantastiske låter å gyve løs på? De som her ikke er nevnt, er ikke glemt – ikke på noe vis. Jeg vil bare ha fram at Unni Wilhelmsen med dette superlaget har gjort det samme som Anne Grete Preus gjorde på slutten av 80-tallet, da hun ba Nils Petter Molvær, Eivind Aarset og den generasjonen jazzmusikere med i sitt band.

Jeg finner ingen grunn til å gå inn i enkeltlåter; dette er strøkent – alt sammen. Bare dette: Refrenget til ”Lucky” er så hektende at det strengt tatt kunne fortjent følge av et … eh … mindre eksperimentelt vers. Men da hadde ikke Unni Wilhelmsen vært Unni Wilhelmsen.

Og vi som lytter kan bare takke for at hun er det – Unni Wilhelmsen.

Unni Wilhelmsen

7
St. Cecilia Music

---

|