12 points for 10cc!

Trestemt sang begynner å bli en glemt kunstart i popmusikken. Men den lever i beste velgående i Manchester!

10cc for 150 mennesker midt i Oslo sentrum ble en åpenbaring. Kritiske røster vil hevde at Graham Gouldman og bandet hans hadde lett spill, kort og greit fordi de spilte for menigheta. For så vidt korrekt; her var det mange som kunne alle tekstene! Jeg tipper et greit snitt av de frammøtte til og med ville fiksa koringa.

Og for noen vokalarrangement vi står overfor. 10cc’s vokal er så strøken at sammenligning med jordbær og fløte faller til jorda som et korthus eller hva det heter. Jeg begynte rett og slett å grine da de spilte ”I’m Mandy Fly Me”. Og ”I’m Not in Love” var omtrent like fin.

Som band betrakta, er også 2010-utgaven av 10cc suverent. Det er helt sant; de spiller så fint at det rett og slett ikke er mulig å høre at dette ikke er det ”egentlige” 10cc. Om mye ligger forhåndsinnspilt på tape? Ikke mye. Svært lite, faktisk – og jeg tok meg i å bli overraska av at et såpass streit rockeband kan frambringe denne typen sofistikert sound. Jeg har alltid tenkt på 10cc som et mer eller mindre reint studioprodukt, og i slike lokaliteter kan man jo få til så mangt.

Men de fikk det altså til, i levende live. Som instrumentalist ble jeg mest betatt av trommeslager Paul Burgess, som faktisk har vært med i bandet siden 1973 (han ser sånn ut på håret også, nr. to fra venstre på bildet). Han håndterer krevende diverse break og taktskifter bokstavelig talt lekende lett.

Noe negativt? Egentlig ikke. Ikke annet enn at når de en sjelden gang beveger seg utenom de store hitlåtene – ja, da framstår de som et helt ordinært, gjennomsnittlig poprock-band. Det er de helt unikt oppfinnsomme og kompliserte låtene og arrangementene - i tillegg selvfølgelig, til den strøkne framføringa - som gjør 10cc til popkunst.

Er det mulig for musikere på dette nivået å starte en låt på nytt, fordi sjefen i bandet ikke er fornøyd med det som presteres? Ja. Graham Gouldman stansa rett og slett opp da han ikke fikk det som han ville i innledninga til ”Silly Love”. Henvendt til publikum sa han som sant var: - Hold it! This isn’t good enough for you!

Jeg kunne ønska meg ”Une Nuit a Paris” som ekstranummer istedenfor den enkle 12-takterlåta ”Slowdown”, uten at dette la noen demper på opplevelsen. For ut i Oslo-natta ramla en haug 50-åringer som sang ”Rubber Bullets”, ”The Dean and I”, ”Art for Art’s Sake” og ”The Wall Street Shuffle” så langt strupen kunne bære.

En opplevelse av de helt sjeldne.

Del på twitter

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.