 JOHN LENNON: Hero. |
30 år siden skuddene ved Dakota Building
Elvis Presley? Bono? Michael Stipe? Bob Dylan? For svært mange vil han for alltid bli stående som den største av dem alle: John Lennon. I dag er det 30 år siden han ble skutt.
Jeg har helt spesielle minner om natta mellom 8. og 9. desember 1980. Omstendighetene burde muligens tilsi at jeg huska litt i tåka, men det motsatte er tilfelle. Sammen med to ferierende kamerater som trakterte henholdsvis munnspill og gitar, var jeg blitt lurt fram som barpianist – og barpianister trakteres som seg hør og bør av etablissementets gjester. I et mørkt og rotete lokale på Tenerife spilte vi materiale vi beherska sånn noenlunde, for det meste Beatles-sanger.
Langt utpå natta kommer stedets eier bort til meg og hvisker: ”John Lennon is dead.” Jeg gir meldinga videre til mine kompiser, og vi vedtar kjapt, i plenum, å ta det hele som en dårlig spøk. Men på vei ut i Puerto de la Cruz’ morgengryende gater møtes vi av deprimerende avisstativ. Daily Mirror lyser mot oss. ”Special issue: John Lennon shot dead i New York Dec 8 1980 – DEATH OF A HERO.”
Så var det altså sant, og verden ble aldri igjen den samme. Jeg har fortsatt den avisforsida hengende i glass og ramme.
John Lennon, født 9. oktober 1940, gjorde mye fint som soloartist. Men det er som komponist, vokalist og gitarist i The Beatles ettertida først og fremst vil huske ham. For akkurat i dét spørsmålet behøver vi ikke å kaste bort tid på diskusjon: The Beatles var og er og vil for alltid bli det viktigste popbandet som har eksistert, og John Lennon var bandets grunnlegger.
Sammen med Paul McCartney skrev John Lennon rundt regna 200 sanger – i løpet av sju år! 27 av dem spratt til topps på hitlistene på begge sider av Atlanteren. ”Beatlemania” er ikke noe som er funnet opp av nostalgikere; den tenåringen som rusla rundt på 60-tallet uten å være på fornavn med John, Paul, George og Ringo var … vel – ikke til stede i sin samtid.
Liksom det i sin tid ble utkjempa harde kamper mellom de som likte Beatles og de som sverga til Rolling Stones, vil Beatles-fans til evig tid være delt i McCartney- og Lennon-gjenger. Personlig er jeg av den oppfatning at McCartney, som soloartist, viste seg som den overlegne – dette til tross for Lennon-perler som ”Jealous Guy”, ”Mind Games”, ”Woman”, ”Mother”, ”Watching the Wheels”, ”Imagine”, og ”Instant Karma”.
Men det er ikke vesentlig. Noen ganger er det nemlig ikke så viktig å stå aleine. Ikke akkurat ut fra parolen ”alle skal med”, men det er som co-writers de vil bli huska: Lennon/McCartney. Snakk om brand!
 FREDSAKTIVISTEN: Give peace a chance. |
Ytterste venstre lo smått foraktelig av ham, men kanskje hadde han rett i sitt enkle budskap – Give peace a chance? Nå som vi nærmer oss jula, anbefaler jeg alle å gjøre som meg; det blir ikke jul i heimen før John Lennon og Yoko Ono har sunget ”Happy Xmas (War is Over”).
Han ville vært 70 nå – en mann i sin beste alder, antar jeg han hadde sagt. Og dermed går vi til 28. november 1974. Elton John regjerer Madison Square Garden i anledning Thanksgiving, og lokker Lennon opp på scenen. Sammen hadde de skrevet og framført ”Whatever Gets You Through the Night”, og Elton John foreslo veddemålet: ”Går den til nummer 1 på Billboard, så har du å stille på scenen sammen med meg!”
Og slik ble det. John Lennon ga deretter til beste sin soloversjon av ”Lucy in the Sky with Diamonds” og ”I Saw Her Standing There”. Ironisk nok; det siste han gjorde på en scene, var å synge en Paul McCartney-sang …
Det hører med til samme historie at en sterkt alkoholisert Lennon på den tida hadde fått sparken av Yoko Ono; de hadde vært fra hverandre i bortimot ett år. Backstage Madison Square Garden dukka hun opp. ”You look beautiful,” sa John. “Ok, come home,” svarte Yoko.
Faen ta Mark Chapman!
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
